Livet og døden på Facebook

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Vi er vant til å tenke på døden som noe av det mest definitive som finnes. De av oss som har mistet noen som sto oss nær, har vært gjennom den prosessen det er å rydde, tømme, kaste eller fordele det som er igjen etter den som er død. Det er den praktiske siden ved det. Den kan være krevende nok. Den følelsesmessige siden er ofte enda mer komplisert. Da dukker de mange følelsene og minnene opp. Det usagte, men også det man skulle ønske var usagt. Har man vært nær hverandre, er det gjerne begge deler.

I Alf Kjetil Waglermos nye ungdomsroman «Kjære søster» er det den 16 år gamle Eli Anne som hele tiden har ordet. Romanen går inn i den litterære sjangeren som kalles «brevroman». Men her går brevene bare én vei, for mottakeren, Eli Annes ett år yngre søster Amalie, er død, og brevene postes til Amalies facebookprofil. «Det eg skriv til deg, er det berre du som kan lese. Eg har vore inne på kontoen din og endra innstillingane. Om vi møtast att på den andre sida, vil eg ikkje ha noko uoppgjort med deg», skriver Eli Anne allerede i det andre brevet hun poster.

Facebook-profil
De fleste av oss som har opplevd at Facebook-venner går bort, har sett hvordan avdødes profil ofte fylles med meldinger i lang tid etter at vedkommende er gått bort. Om ikke noen sørger for at kontoen slettes, kan dette fortsette i lang tid. Noen ganger kan det gi seg bisarre utslag. Da jeg hadde lest denne boka, gikk jeg inn på kontoen til en av mine facebook-venner som døde sist høst. Hun skulle hatt fødselsdag i januar. Og der lå det en lang rekke gratulasjoner og gode ønsker for framtida…
Det sier kanskje noe om hvor overfladiske slike virtuelle vennskap kan være? For ikke å si: Hvor falske?
Foreldrene til Eli Anne og Amalie vil unngå at Amalies facebookprofil skal bli et slikt sted. De har snakket om å få slettet kontoen. Men Eli Anne er ikke helt klar for det. Da blir søsteren enda mer definitivt borte. Hun trenger tid til å bearbeide sorgen også via Facebook.

Oppgjør
Tekstene i Walgermos roman går fra 5. oktober, den dagen Amalie ville fylt 15 år, og fram til julaften. Eli Anne har tatt på seg ansvaret for å slette profilen, men i disse ukene skriver hun hver dag en tekst der hun forsøker å få på plass det usagte, og be om tilgivelse for det som ikke skulle vært sagt.
Hun skriver om vennskapet med og kjærligheten til søsteren. Hun skriver om den felles interessen de har for musikk. Hun skriver om felles venner, og hun skriver om den såre konflikten; det at de var forelsket i den samme gutten.
Den siste gang de så hverandre ble det sagt noe som ikke skulle vært sagt. Da det ringte på døren om kvelden, var det Eli Anne som åpnet – hun ville be om unnskyldning med det samme. I stedet sto presten der. Han som hadde døpt dem begge og konfirmert Eli Anne; nå ble det han som hadde begravelsen til Amalie…
Det er en var og på mange måter vakker fortelling som formidles gjennom disse Facebook-meldingene. «Pappa seier vi skal komme gjennom dette. At livet framleis er verd å leve. Men eg fekk ikkje eingong sagt farvel til deg. Eg fekk aldri gitt deg ein siste klem», skriver Eli Anne i det første brevet. Gjennom små glimt blir vi også delaktige i foreldrenes sorgarbeid.
Julaften setter Eli Anne punktum. Dialogen heretter skal foregå ved Amalies gravstein. Eli Anne håper at gullskriften på den skal ønske henne velkommen. Det betyr nok ikke at Eli Anne har «kommet over» tapet av søsteren. Det gjør hun nok aldri. Det ønsker hun sikkert ikke heller. Men hun har kanskje klart å gå et lite steg videre. En gravstein er tross alt langt mer konkret enn en profil på et sosial medium.

Alf Kjetil Waglermo
KJÆRE SØSTER
CappelenDamm
95 sider

Publisert i Dagen 12. februar 2015