onsdag 18. november 2015

De som forsvant


Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


I en tid da fremmedhat og antisemittismen ser ut til å blomstre igjen, er det både viktig og nødvendig med bøker som dokumenterer hva det førte til forrige gang slike krefter fikk utfolde seg i norsk offentlighet. Boka «Familiene som forsvant. Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880-1945» er et viktig bidrag til folkeopplysningen om dette.

I alt 31 jøder fra Vestfold ble deportert av de norske nazimyndighetene og deres servile håndlangere, norske politifolk og lensmenn, i 1942. Bare én av dem kom tilbake: Musikeren og forretningsmannen Herman Sachnowitz (1921-78). To år før sin død ga han ut boka «Det angår også deg», som er blitt kåret som en av de ti viktigste norske bøkene om andre verdenskrig.
De andre 30, som var fra ti til 80 år gamle, ble enten drept med det samme de kom til fangeleiren, eller de døde som følge av mishandling, sult, sykdom og umenneskelig slit.

De første
Det var på slutten av 1800-tallet de første jødiske familiene bosatte seg i Vestfold, men etter noen få år flyttet de gjerne tilbake til Kristiania eller dro videre til andre byer. Men byene og bygdene i området fikk hvert år besøk av omreisende jødiske handelsmenn. Ofte gikk de fra gård til gård med varene sine på ryggen.
Etter første verdenskrig bosatte nye familier seg i Tønsberg, Sandefjord og Larvik.
De fleste hadde kommet til Norge som flyktninger fra tsarens Russland. I det nye landet skulle de etablere seg med familier, bygge en fremtid og legge jødehatet bak seg. De fikk seg arbeid, åpnet forretninger og barna deres begynte på skolen, deltok i foreninger, lekte på løkkene og dro på utflukter.
Alt dette forteller forfatteren Thomas Nilsen, som selv er fra Andebu, om i sin bok. Dette er hans andre bok om Vestfold og verdenskrigen. Stoffet til denne boka kom han over da han arbeidet med en masteroppgave om antisemittismen i Vestfold-avisene i mellomkrigstiden.

Antisemittisme
For antisemittismen ikke bare spøkte i bakgrunnen i disse årene, men var svært tydelig. Man så det både på lederplass og reportasjeplass i avisene, og man så det i debattspaltene. Her ble jødene beskyldt for å stå bak mange av samtidens politiske uroligheter.
Et ord som «jødeproblemet» ble brukt med den største selvfølgelighet. «Skal også Norge få sitt jødeproblem?» heter det i en artikkel som sto i Larvik-avisa Østlandsposten.
Skepsisen til innvandrere og flyktninger var stor også i mellomkrigstida. En artikkel i Tønsberg Blad i 1926 gjør et poeng av at sju prosent av byens innbyggere var innvandrere – i alt 885 personer. Men 860 av dem kom fra Nord-Europa, de fleste fra Sverige. De siste 27 fordelte seg på resten av verden.
I Sandefjord fantes det én jødisk familie, men det klarte ikke å berolige lederskribenten i lokalavisa i 1933.
Man opererte også med helt ville antakelser når det gjaldt hvor mange jøder som bodde i Norge, og anslo tallet til ti tusen. I virkeligheten var det langt under ett tusen.
Denne giftige atmosfæren var en del av det norske jøder måtte leve med, og som eksempelvis førte til «reaksjoner» da en rektor ba en jødisk gutt holde tale for dagen på 17. mai.

Naivitet?
Noe av det som slår en når en leser om de jødiske familiene i Vestfold, er den naiviteten som man i ettertid må si at de var preget av. De hadde hørt om hva som skjedde med jøder i andre okkuperte land, men må ha trodd at noe slikt ikke ville skje her.
Smakløse ytringer var én ting, rene drap noe helt annet. Derfor var det også forholdsvis få som flyktet til eksempelvis Sverige.
Thomas Nilsen går nokså detaljert inn i fortellingen til hver enkelt av de jødiske familiene som bodde i Vestfold da krigen kom til Norge. Han navngir også både politifolk, leirsjefer og andre som nok hadde sett seg best tjent med glemsel. Det samme gjør han der hvor norske forretningsfolk tilsynelatende uten blygsel overtok varelageret fra jødiske konkurrenter som nå ikke kunne drive butikken sin selv lenger.
Han forteller også om den skammelige småligheten de få overlevende ble møtt med etter at andre hadde overtatt både eiendeler og eiendommer fra sine jødiske bysbarn.
Det er en vond fortelling han formidler; vond, men nødvendig. Ikke minst nødvendig med tanke på hva slags konsekvenser fremmedhat kan få dersom man ikke passer på at det ikke får rom, verken hos en selv eller i det offentlige rom.
Det kan aldri forbys, men det kan påpekes og det kan avsløres som det heslige fenomen det er.

Thomas Nilsen
FAMILIENE SOM FORSVANT
Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880 – 1945
Liv Forlag
335 sider


Publisert i Dagen 19. november 2015

Ingen kommentarer: