lørdag 4. oktober 2025

Arbeidshesten


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Han er blitt omtalt som en politikkens arbeidshest. Han ble politiker, mer av pliktfølelse enn av et ønske om makt. Han var innvalgt på Stortinget i 24 år, var kommunalminister i ett av dem og statsminister i fem. Han skrev flere bøker om sitt liv, og nå er en solid, faglig biografi kommet ut: «Odvar Nordli – plikten, makten og oppbruddet».

Det var stortingsvalg i 1977, og for første gang var jeg både engasjert i og opptatt av valgkampen og det et valg kunne føre med seg. Jeg hadde så smått begynt å skrive politiske debattinnlegg og fikk disse på trykk i det Libertas-eide bladet «NÅ».

Revansj
Fire år var gått siden valget der den store taperen, Trygve Bratteli, avløste det samme valgets vinner, Lars Korvald, som statsminister. En stor gruppe fra det nye partiet SV sikret likevel «sosialistisk flertall» med 76 mot 74, og Trygve Bratteli dannet sin andre regjering.
Ikke fullt to år senere ble Bratteli avløst av Odvar Nordli. Prosessen fram dit har det vært skrevet mye om, men i valgåret 1977 framsto den nye statsministeren som en suksess og hvem eller hva som skulle være alternativet til ham var nokså uklart.
Store plakater med en smilende Odvar Nordli og teksten «Du skal vite hvem du velger» ble derfor det visuelle bildet av valgkampen.

«Brakvalg»
Valgresultatet i 1977 ble foreløpig siste gang man kunne snakke om et «brakvalg» for Arbeiderpartiet. Valgresultatet ble oppfattet som – og var vel også – både en enorm politisk seier for statsministeren og en solid tillitserklæring fra velgerne. Noen øyeblikk så det ut til at Arbeiderpartiet kunne få rent flertall; det var 20 år siden sist både landet og partiet hadde vært der. Nå fikk man revansj!
Så kom det noen timer lå det også an til at det skulle bli såkalt borgerlig flertall; de fleste kommentatorer var enige om at da ville Lars Korvald blitt bedt om å danne sin andre regjering.

Kontrafaktisk parentes
En kontrafaktisk analyse tilsier at med en Korvald II i 1977, ville eksempelvis abortlovens historie i Norge blitt annerledes. Den gang var de tre aktuelle regjeringspartiene på «borgerlig» side enige om å oppheve/endre abortloven fra 1975.
Det varte bare noen timer, så fant man noen SV-stemmer i Nordland som var blitt lagt feil, og flertallet snudde enda en gang. Så gikk tida, og i 1981, da det faktisk ble et blokkskifte, var det å endre abortloven ikke lenger aktuell politikk for Høyre.

Den tarpeiske klippe
Er dette relevant i omtalen av Odvar Nordlis biografi?
Antakelig både ja og nei.
Det er i hvert fall relevant som et indisium både på at fire år er svært lang tid i politikken, men også på hvor kort veien kan være fra Capitol og til den tarpeiske klippe.
Det fikk ikke minst Odvar Nordli erfare.
To år etter valgnatta der en jublende statsminister ble avbildet med kommentaren «Denne natta glømmer je itte!» viste bildene av statsministeren en tydelig sliten og, skulle det vise seg, syk regjeringssjef. Senere kom det fram at han i ikke liten grad selvmedisinerte seg med alkohol.
Kommunevalgkampen fikk en start som bare kan beskrives som en skandale og valgkampen forøvrig som en katastrofe.

Maktkamp
Om konfliktene mellom statsminister og partileder kan kalles noe annet enn maktkamp, er først og fremst en semantisk diskusjon. Konflikter kan nok skyldes det som blir sagt, men kanskje enda mer at ting ikke blir sagt. Slik var det i disse årene da man forsøkte seg med delt lederskap i Arbeiderpartiet.
Faktum er at Odvar Nordli og Reiulf Steen i svært liten grad snakket med hverandre i denne tiden. Steen kom ofte i skvis når han, som partileder, skulle forklare eller forsvare beslutninger regjeringen hadde tatt, men som partilederen dels ikke kjente til, dels ikke var enig i.
Statsministeren forsto ikke partilederens ønske om å få være tilstede i regjeringskonferansene og avviste dette på et formalistisk grunnlag som neppe var verd de problemene det skapte.
Det at Steen på et forholdsvis sent tidspunkt ble medlem av regjeringen, ser ikke ut til å ha endret situasjonen i nevneverdig grad. Det er streng rangordning i en regjering, både med tanke på ansenitet og tyngde på departementene. En fersk handelsminister blir fort litt benjamin i et slikt selskap, partileder eller ei.

Siste folkelige
Odvar Nordli er på mange måter den som representerer overgangen mellom Arbeiderpartiet som et klassekamp-parti av vanlige lønnsmottakere og Arbeiderpartiet som et parti dominert av akademisk velutdannede tillitsvalgte. Han var den første statsministeren fra Arbeiderpartiet med eksamen artium på cv-en. Drømmen hans hadde vært å bli forstmann, men studier på landbrukshøyskolen var det ikke økonomi til. Han tok i stedet revisorutdanning; det var rimeligere. Politisk gikk han gradene via AUF og kommunepolitikken, til han som 34-åring ble valgt inn på Stortinget. Han var kommunalminister i Trygve Brattelis forholdsvis kortvarige, første regjering.
Det er vel også fair å si at han var den siste «folkelige» statsministeren i Norge; ja, en av de få som fortjener en slik beskrivelse. Kanskje gjelder dette bare ham og Per Borten?

Plikttro
Slik jeg leser biografien om ham, var det først og fremst av plikt Odvar Nordli ble landets regjeringssjef. Den såkalte Volvo-avtalen kunne blitt stående som et minnesmerke over hans regjeringstid, men så sprakk det på oppløpssiden. Det var ikke bare en politisk skuffelse, men også en personlig.
I tillegg til den politiske slitasjen, slet han med et helseproblem som bare de færreste visste om. Først flere år senere ble dette diagnostisert som «klasehodepine» - slå det gjerne opp selv.

Exit
Det er lett å se likhetstrekk mellom prosessen da Nordli ble statsminister og det som skjedde da han gikk av. Det var ikke vakkert noen av gangene.
På sett og vis var han vel glad for å gå, men ikke for måten det skjedde på.
Slik jeg leser boka om ham, får man inntrykk av at dersom Nordli hadde gått av som statsminister høsten 1980, som han opprinnelig hadde tenkt, ville etterfølgerens hans blitt daværende miljøvernminister Rolf Hansen.
Igjen en kontrafaktisk analyse: Rolf Hansen ville blitt en ren overgangsfigur som statsminister, og hadde heller ikke ambisjoner om noe annet. Men etter hvert som Nordli stadig utsatte og utsatte sin avgang, og ikke snakket med den potensielle etterfølgeren om dette, mistet Hansen det lille han hadde av motivasjon for en slik jobb, og ble derfor – til stor overraskelse for både Nordli og andre – den som spilte inn Gro Harlem Brundtland som ny statsminister.
Den eneste som ikke ble overrasket, var Gro selv. I motsetning til eksempelvis Nordli, var Rolf Hansen en som snakket med folk.

Ettermælet
Da Trygve Bratteli ved sin avgang ble spurt om han trodde han ville få et godt ettermæle, svarte han, litt beskt: -Ja, i den grad det kan skade min etterfølger.
Odvar Nordli valgte å sitere en svensk salme da han skulle oppsummere etter sin avgang: «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem»; skrevet av den svenske frelsesoffiseren August Storm i 1891.
På bildene fra denne tiden ser Odvar Nordli både gammel og syk ut. Men han var altså ikke mer enn 53 år.
Dagens statsminister er 65 år og hun som gjerne ville gå på en ny runde i den samme jobben er 64.
Odvar Nordli var den 28. av de 35 statsministrene Norge har hatt til nå.
Han holder en 12. plass blant de som har sittet lengst og når det gjelder jobben han gjorde, vurderes han som middels eller kanskje litt under det.
Denne siste typen vurderingen kan imidlertid aldri bli noen eksakt vitenskap.

Siste ord?
Etter å ha blitt pensjonert som fylkesmann i Hedmark, engasjerte ikke Odvar Nordli seg mer i politikk. Han viet tida til hagestell og omsorg for sin Marit, og han skrev noen bøker.
I 2017 samlet NRK seks personer som alle hadde vært statsminister i Norge til programserien «Da vi styrte landet».
Den sjuende ville vært Odvar Nordli. I sitt 90. år takket han nei til å delta.
Mon tro om ikke det var en klok vurdering?
Arbeidshesten følte nok at han hadde både sagt sitt og gjort sitt.

Tore Li
ODVAR NORDLI
Plikten, makten og oppbruddet
Cappelen Damm
478 sider

tirsdag 20. mai 2025

Fra jødeparagraf til boikottparoler

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Det er en tjukk bok, og ikke alt er like lett tilgjengelig, men i sum er «Antisemittismens lange linjer – jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid» en solid dose informasjon, både til kunnskap og refleksjon. Jeg lukker boka med et inntrykk av at det ser ut til å gå en linje fra jødeparagrafen fra 1814 til moderne boikottparoler.

Det siste først: Det gjentas til kjedsommelighet at man må kunne være «kritisk til israelsk politikk» uten å bli beskyldt for å være antisemittisk.
I teorien kan det være riktig, men er det slik det framstår i virkeligheten?
Da bør man se litt på selve boikottinstituttet. I nyere tid har dette først og fremst vært brukt overfor apartheid.regimet i Sør-Afrika. Det er imidlertid ulike oppfatninger om hvor effektivt det var med tanke på det som var målet. For øyeblikk er det Gaza-krigen som brukes som begrunnelse for å kreve boikott av Israel, men kravet har jo ikke oppstått som følge av den krigen.
Man har aldri manglet begrunnelser for slike krav, for å si det slik. Det er et fenomen som Jahn Otto Johansen i boka «Antisemittismens spøkelse» beskrev som «a jew for all seasons».
Og for å knytte tråden til boka dette handler om: Vibeke Moe Bjørnbekk, en av redaktørene av boka peker i kapitlet «En undersøkelse av forklaringer på antisemittisme»: Antisemittiske holdninger kan søke legitimitet i kritikk av hvordan konfliktene i Midtøsten håndteres.

Lang historie
Den norske antisemittismen var ikke noe som oppsto i 1814, selv om det på tidspunkt knapt fantes en eneste jøde i Norge. Historien om «jødeparagrafen» er viet et grundig kapittel i boka, der blant annet Henrik Wergelands tradisjonelle «helterolle» i denne prosessen tones noe ned.
Antisemittismen i mellomkrigstidas norske underholdnings- og kiosklitteratur er det skrevet om tidligere, og blir ytterligere utdypet i denne boka. Det blonde overmennesket Jonas Fjeld er viet et eget kapittel. Det samme er klisjeen «jøden» i vittighetspressen for perioden fram til 1925, og dessuten den såkalte «scrabble»-sketsjen fra NRKs Satirix så sent som i 2019.
Det eneste politiske partiet i Norge med en klar antisemittiske agenda var Nasjonal Samling (1933-45), men det eksisterte klare antisemittiske holdninger også i andre deler av det politiske Norge.
Det er i alt 14 bidragsytere til denne boka, som jeg anbefale alle som er interessert i temaer «jødefiendtlighet» og «antisemittisme», enten man nå velger å lese «hele pakka» eller å velge de kapitlene som spesielt trigger interessen.
Ottar Helleviks kapittel om antisemittisme i dagens Norge bør imidlertid være pensum for alle.

Flere forfattere:
Antisemittismens lange linjer
Jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid
SAP/Spartacus forlag/Forente forlag
492 sider

torsdag 6. mars 2025

Johan Strand Johansen – dramatikk og tragedie

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Det er vel bare de av oss med en særlig interesse for politisk historie som forbinder noe som helst med kommunisten, statsråden og stortingsrepresentanten Johan Strand Johansen? Nå har han fått sin egen, interessante og leseverdige biografi.


Boka heter «Røde Strand», og er skrevet av Klassekampens mangeårige medarbeider Alf Skjeseth. Tittelen er en referanse til hvordan hovedpersonen ble omtalt mens han var på høyden av sin betydning. Dersom han huskes i dag, er det like mye for tragedien i hans liv som for sin politiske betydning.

Kommunist
Johan Strand Johansen (1903-70) var medlem av Norges kommunistiske parti fra starten i 1923. Han ble tidlig en sentral figur i dette partiet og i den mest radikale delen av norsk arbeiderbevegelse. Han bevarte livet ut en sterk fascinasjon og – må man kunne si – kjærlighet til Sovjetsamveldet. Også mange andre unge i arbeiderbevegelsen næret denne beundringen, men for de fleste av dem ble den tonet sterkt ned med årene.
Ikke så for den trønderske arbeidersønnen.
Som en av svært få barn fra arbeiderklassen fikk han eksamen artium ved katedralskolen i Trondheim.
Som mange andre intellektuelle radikalere gikk han inn i journalistikken og var blant annet redaktør i Hardanger Arbeiderblad, som kom ut i Odda.
I 1931 ble han valgt inn i partiets sentralstyre og redaksjonsmedarbeider i partiavisa Arbeideren.

Aktivist
Politisk aktivist som han var, ble han fengslet flere ganger i mellomkrigstida.
Han hadde også ideologiske studieopphold i Moskva, og ble her kjent med sin første kone, jødiske Helena. De bodde i Oslo og var begge aktive i partiarbeidet.
I 1941 ble begge arrestert av Gestapo og sendt til Tyskland. Hun til gasskammeret, han til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Der var han sammen med blant andre Einar Gerhardsen.
Deres veier hadde skiltes da kommunistpartiet ble dannet, men i leiren fikk de et slags vennskap.

Statsråd og stortingsrepresentant
De kom hjem samtidig og gikk rett inn i viktige, politiske verv: Gerhardsen som leder i Arbeiderpartiet, Strand Johansen som partisekretær i kommunistpartiet.
Da Gerhardsen dannet sin samlingsregjering i juni 1945 ble Strand Johansen arbeidsminister.
Han ble dermed den ene av de to kommunistene som har vært statsråder i norske regjeringer.
Den andre var Kirsten Hansteen, som huskes bedre som den første kvinnelige statsråd i Norge.
Ved stortingsvalget i oktober samme år ble begge valgt inn på Stortinget, Strand fra Oslo, Hansteen fra Akershus.

Familie
Kort etter frigjøringen møtte Strand partifellen Elna Nygaard, som han giftet seg med og fikk to døtre med.
Ekteskapet med Helena hadde vært barnløst, og den eldste datteren i hans nye ekteskap fikk hennes navn.
Også Elna var enke, med en sønn på 11 år. Hennes mann var blitt skutt av tyskerne på Trandum i 1944.
Som tidligere statsråd og stortingsrepresentant var Strand tilsynelatende blant dem som «klarte seg bra» etter krigen. Men det var bare tilsynelatende.
Politisk var den kalde krigen under oppseiling. Einar Gerhardsen, som hadde tatt Strand med inn i sin første regjering, og som hadde forhandlet med kommunistpartiet om en sammenslåing av de to partiene, hadde i februar 1948 stemplet kommunistpartiet som den største trussel mot norsk demokrati og frihet; den såkalte «Kråkerøy-talen».
Bakgrunnen var det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia noen dager før, et kupp de norske kommunistene hadde nektet å ta avstand fra.

Sammenbrudd
Ved valget i 1949 mistet kommunistpartiet alle sine mandat på Stortinget, mer på grunn av et dårlig valgsystem enn et dårlig valg. Dette utløste sterke konflikter i partiet.
Strand var en svært sentral aktør i denne konflikten, og det krevde sin pris. Det kulminerte med et svært offentlig sammenbrudd i oktober samme år; et sammenbrudd som ikke minst Arbeiderbladet bidro til å gjøre kjent i svært detaljere versjoner.
Tilsynelatende kom han seg til hektene, og i 1953 fikk han igjen førsteplassen på kommunistpartiets Oslo-liste, og ble valgt inn.
Årene som fulgte ble turbulente, først og fremst på grunn av indre konflikter i partiet. Den tidligere generalsekretæren i partiet, Peder Furubotn, ble ekskludert, sammen med en lang rekke støttespillere.
Blant Furubotns sterkeste kritikere fant man både den nye partilederen Emil Løvlien og den nye nestlederen, Johan Strand Johansen.

Sykdom
I februar 1955 sykmeldte Strand Johansen seg og søkte permisjon fra Stortinget. Alt dagen etter var han på vei til Sovjet, til det som ble kalt et kuropphold.
Han kom aldri tilbake til Norge.
Det er ingen tvil om at Johan Strand Johansen var en svært syk mann da han forlot Norge for nøyaktig 70 år siden, og at han hadde vært syk lenge.
Hans lege, partifellen Adam Egede-Nissen beskrev tilstanden som et «Kz-leir-syndrom»; trolig det man i dag ville kalt en posttraumatisk stresslidelse. Det var den samlede konsekvensen av fire år som konsentrasjonsleirfange, tragisk tap av ektefelle, stort arbeidspress, sterke konflikter i partiet og kanskje også en uvant rolle som forholdsvis voksen småbarnsfar.
I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se både at han burde trappet ned tidligere og fått hjelp.
Han var langt fra den eneste som betalte en pris av denne typen, selv om ikke alle ble eksponert på samme måte.

Spekulasjoner
En såpass dramatisk exit fra norsk politikk, og et påfølgende langvarig opphold i Sovjet måtte føre til spekulasjoner.
Var det en form for deportasjon man var vitne til? Et samarbeid mellom Sovjet og det norske kommunistpartiet?
Alf Skjeseth nevner disse spekulasjonene, men konkluderer selvfølgelig ikke, utover det nokså opplagte at man hadde samarbeidet.
Det må sies at Sovjetstaten tok seg godt av den norske pasienten/rekonvalesenten. Han fikk en leilighet i Moskva, han fikk en pensjon som var liten, men til å leve av, han fikk arbeidsoppgaver og han fikk forholdsvis omfattende medisinsk pleie og oppfølging.
Den første tida fikk han besøk av kone og barn fra Norge, men kontakten flatet ut, og både han og kona fikk nye partnere.

Brev
Den politiske abstinensen må ha vært sterk, noe han kompenserte med å skrive en flom av brev til norske partifeller, gjerne med kritikk, enten av enkeltpersoner eller av politikken partiet førte.
Han skal ha ment selv at han på den måten bidro til den politiske debatt og prosess, men blant kommunister i Norge var han både glemt og oversett. Artiklene han sendte til partiavisa «Friheten» havnet alle i det som i mange avisredaksjoner ble kalt «sylinderarkivet» - eller papirkurven.
Hans lojalitet mot Sovjet-staten og Sovjet-systemet var usvekket til siste dag.
På det personlige plan skal man ha forståelse for det. Sovjetstaten tok seg godt av ham de siste 15 årene av hans liv.

Historie
Johan Strand Johansen ble ingen gammel mann.
Han hadde akkurat markert sin 67-årsdag da han døde i februar 1970.
Nekrologen i «Friheten» 16. februar 1970 var både varm og respektfull.
I dag er den Sovjetstaten han beundret og forsvarte historie; det samme er partiet han tjente og preget.
Ved valget i 2021 fikk Norges Kommunistiske Parti 303 stemmer.
Alf Skjelseth lar Rudolf Nilsen - også han kommunist - oppsummere fortellingen om «Røde Strand» oppsummeres med siste vers i diktet «Revolusjons røst»:
«Gi meg de brennende hjerter,
som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot
og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag
med samme usårlige smil.»

På godt og vondt: Slik var nok Johan Strand Johansen.

Alf Skjelseth:
Røde Strand
Johan Strand Johansens dramatiske liv
Nygaard Forlag
190 sider