Festskrift til "En enkel mann fra landet"

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Da Kåre Gjønnes ble pensjonert som fylkesmann i Sør-Trøndelag sist sommer, ga Snøfugl Forlag ut boka ”En enkel mann fra landet. Festskrift til Kåre Gjønnes”. Mandag 30. januar fylte den tidligere fylkesmannen, statsråden, stortingsrepresentanten og ordføreren 70 år.

Tittelen på festskriftet er slik Kåre Gjønnes ofte omtaler seg selv. Men det er et velkjent, historisk faktum at ”enkle menn fra landet” ofte representerer langt flere ressurser, refleksjon og handlekraft enn man umiddelbart tenker. Dette gjelder også for Kåre Gjønnes.

Medarbeidere
Festskriftet er redigert av personer som har vært Kåre Gjønnes sine medarbeidere i fylkesmannsembetet, blant annet Brit Skjelbred, som også var hans politiske rådgiver som landbruksminister i Sentrumsregjeringen. Blant bidragsyterne finner man tidligere statsråder som Anne Enger og Bjørn Tore Godal, og selvsagt tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

Seks bolker
Boka er delt inn i seks bolker som presenterer ulike sider ved Kåre Gjønnes og hans samfunnsinnsats: Ordfører, stortingsmann (som det står i boka!), landbruksminister og fylkesmann. Dessuten et kapittel om brobyggeren Kåre Gjønnes; lederen for Gjønnes-utvalget som så på forholdet mellom stat og kirke. Ett av medlemmene i dette utvalget var Bente Sandvig fra Humanetisk Forbund, og hun er også blant bidragsyterne til boka.
De ulike bidragene gir et til sammen et godt bilde av politikeren, embetsmannen og – ikke minst – hedersmannen Kåre Gjønnes.

Flere forfattere:
EN ENKEL MANN FRA LANDET
Festskrift til Kåre Gjønnes
Snøfugl Forlag
224 sider
Kr. 240,oo

Nøkternt om religiøse randgrupper

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE


En digresjon først: For 40 år siden kom jeg tilfeldigvis over ei bok i en bergensk bokhandel. Den het «Sekter i søkelyset» og var skrevet av bibelskolelærer S. Anker Goli. Den ble kjøpt og lest den gang, og er også blitt lest flere ganger siden. Senest for noen dager siden oppdaget jeg at den fremdeles står i bokhylla mi. «Sektene» boka omtaler var, om jeg husker rett, mormonkirken, adventistene, Jehovas Vitner og Smiths venner. Noen betydelig fagbok er den ikke, bibelskolelærerens snart 50 år gamle verk, men for denne leser vakte den i det minste en stor interesse for faget konfesjonskunnskap, både når det gjelder de klassiske, kristne kirkesamfunn, de som er av nyere dato, de som er i kristendommens randsoner og de som uten tvil befinner seg på utsiden av kristen tanke- og trosmønster.

Blant høstens utgivelser er en bok som er i fjern slekt med den jeg tilfeldigvis snublet over for 40 år siden. Boka heter «Sekter», er skrevet av folkloristen Audhild Skoglund og gitt ut på Humanist Forlag. Hadde det ikke vært fordi jeg hadde hørt forfatteren intervjuet om boka i NRK, ville jeg nok ikke reflektert på å lese den. Inntrykket av forlaget som utgiver av stort sett humanetisk oppbyggelseslitteratur til indre bekreftelse har sittet langt inne. Dette inntrykket rokker utgivelsen av Skoglunds bok ettertrykkelig ved. Dette er faktisk den mest balanserte framstilling av religiøse randfenomener jeg kan huske å ha lest på norsk. Ikke minst er Skoglunds oppgjør med den tradisjonelle og ukritiske bruken av sektbegrepet betimelig og god. Det skal faktisk mer til for å bli definert som «sekt» enn at man ikke er direkte mainstram.

Bredt perspektiv
Audhild Skoglund har lagt an et bredt, internasjonalt perspektiv på sin analyse, der hun tar for seg religiøse retninger som spenner fra Moon-sekten og scientologene til Hare Krishna og satanister. Det er grupper der man deler alt likt, grupper som mediterer, grupper der man praktiserer fri sex og grupper som ikke har sex i det hele tatt. Det er mye apokalyptikk ute og går, fra varsler om en snarlig dommedag, via de som venter på UFO-er fra verdensrommet til de som begår kollektivt selvmord.
At mange av disse gruppene har oppstått i USA skal vel ikke overraske noen. Det ligger nesten i den amerikanske arven. Mye av innvandringen til USA fra Europa hadde nettopp en religiøs bakgrunn, selv om det selvsagt er lang vei fra Pilegrimsfedrene og Kleng Peerson til Folkets Tempel.
I motsetning til boka jeg nevnte innledningsvis, opererer ikke Audhild Skoglund med noen fasit, og flagger ikke noen om hva hennes eget religiøse ståsted er – eller om hun har et slikt. I stedet gir hun en til dels meget kritisk vurdering av en del av de tiltakene som er blitt satt i gang i enkelte land, der både myndigheter og pårørende iverksetter tiltak som har til formål å «redde» dem som er blitt med i slike grupper. Ikke minst er hun kritisk til den praksis med rene kidnappinger og påfølgende «deprogrammering» som har vært en del av opplegget ved flere av dem; altså en form for «omvendt hjernevask». Slik jeg leser Skoglund, betrakter hun dette som et overgrep, en analyse jeg langt på vei deler. Å gjøre godt et overgrep med et nytt overgrep er etisk betenkelig, for å si det forsiktig.

Norske forhold
I siste del av boka forteller hun om sine egne erfaringer som medarbeider i et offentlig finansiert prosjekt for å kartlegge overgrep mot barn i sekter, knyttet til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Blant oppgavene var å intervjue avhoppere fra sekter og skrive en rapport til Barne- og likestillingsdepartementet i samarbeid med det kristne Institutt for sjelesorg. Hun beskriver framdriften i prosjektet som dilettantisk, useriøs og sprikende, der rapporten ble «omskrevet over flere måneder av ulike personer som klarte å misforstå en god del, føye til egne «refleksjoner»» (med andre ord synsing) og fylle på med «skrekkeksempler fra en avhopperbok». Som leser sitter man med en følelse av at her hadde man bestemt seg for konklusjonen, og så var det om å gjøre å finne data som kunne bekrefte denne.
Skoglunds bok kunne nok vært bedre og strammere redigert; det er en del ting som sies flere ganger og det er og blir tungvint å måtte bla til i et noteapparat bakerst i boka – særlig når det er såpass mange noter som i denne. Men innholdsmessig er det mye interessant i boka. Ikke minst gjelder dette for konklusjonen i boka, som er en formaning til myndighetene om å vise nøkternhet om eller når det kreves inngripen mot religiøs utfoldelse utenfor samfunnets hovedstrøm.

Audhild Skoglund
SEKTER
Humanist Forlag
310 sider

Avis og parti

Av Nils-Petter Enstad

I løpet av forrige vår kom tre bøker som både til sammen og hver for seg presenterer det man må kunne kalle den politiske venstresidens historie i etterkrigs-Norge. Det er historien til to aviser og – langt på vei – også to politiske partier. Både avisene og partiene bidro til å endre den historiske utvikling og den politiske debatten her i landet.

De tre bøkene er, for å ta dem i historisk, kronologisk rekkefølge, en om avisa Orientering, en om Sosialistisk Venstreparti og en om avisa Klassekampen. Selv om de formelle båndene mellom de to avisene og de to partiene har variert litt, assosieres de med hverandre. Si ”Orientering” og de fleste vil tenke på Sosialistisk Folkeparti, si ”Klassekampen” og de fleste vil tenke på Arbeidernes Kommunistparti; det som i dag heter Rødt.

År null
Fredsdagene i mai 1945 ble på mange måter oppfattet et slags ”år null”. Det tok imidlertid ikke mange dagene før frontene var de kjente, gamle. Men stortingsvalget det året endret på dette. Med 76 av 150 stortingsrepresentanter fikk Arbeiderpartiet rent flertall. På toppen av dette kom 11 representanter for Kommunistpartiet. Fire år senere erobret Arbeiderpartiet ni av de 11 plassene kommunistpartiet hadde hatt, og kom inn med 85 representanter, mens de fire ”borgerlige” partiene fikk 65 mandat til sammen. Dette ble innledningen til en periode i Arbeiderpartiets historie som man i ettertid neppe er spesielt stolt av: En periode med liten og ingen høyde for avvikende meninger, spesielt når det gjaldt sikkerhetspolitikken. Dette var i ”den kalde krigens tid”, og tusenvis av nordmenn var gjenstand for ulovlig overvåking fra myndighetenes side uten annen årsak enn at de hadde en annen oppfatning av ting enn det som var politisk gangbart.
Kommunistpartiet var altfor opptatt av å ødelegge seg selv innenfra til de kunne representere noen slagkraftig eller troverdig opposisjon fra venstre. I denne perioden oppsto så det som senere ble kalt ”Orienteringskretsen”; fagforeningsfolk, studenter, intellektuelle og politisk engasjerte mennesker som nok kunne være naive i sine analyser, men som burde ha sin selvfølgelige plass i et demokratisk samfunn med grunnlovsfestet ytringsfrihet. Navnet fikk de fordi aksen mye av virksomheten dreide seg rundt var en liten avis som i første omgang kom hver 14. dag, senere hver uke: Orientering. Den begynte å komme ut i 1953 og holdt det gående i 22 år.
Avisa Orientering har fremdeles en slags ikonstatus i manges bevissthet. Avisas viktigste funksjon var at her kom meninger til uttrykk som ingen andre aviser ville slippe til. Finn Gustavsen - som preget avisa gjennom nær sagt hele dens historie - skriver i sine memoarer at Orientering ikke bare var en avis – den skulle ”ritas för evigheten”. Det er ingen dårlig analyse. Avisas årganger er en dokumentasjon på et debattklima som førte til – og måtte føre til – at det i 1961 dukket opp et nytt parti på Stortinget, nemlig Sosialistisk Folkeparti, eller bare SF. Om den samme ikonstatusen er fortjent for avisproduktet Orientering, er kanskje mer usikkert. I boka ”Orientering – rebellenes avis” skriver medieforskeren Birgitte Kjos Fonn den spennende historien om denne avisa, fra det første prøvenummeret i 1952 og fram til det siste i 1975.

148 mot 2
Ved valget i 1961 fikk SF to mandater, ett fra Oslo og ett fra Nordland. I sine memoarer skriver Finn Gustavsen at i denne perioden var det bare disse to som representerte noen opposisjon i Stortinget. 148 for og 2 mot var et vanlig resultat av voteringene i Tinget, hevder han. Igjen en analyse som kan ha mye for seg. Det var en viss idyll blant partiene på Stortinget. Heller ikke i dag er enstemmige voteringer noe særsyn. Men SF representerte noe nytt og radikalt i den politiske debatten. I perioden 1961-65 satt partiet dessuten i en meget gunstig vippeposisjon. Den benyttet man egentlig bare to ganger, nemlig i forbindelse med Kings Bay-saken i august 1963 og da Lyng-regjeringen ble felt tre uker senere. Dette har da også gitt tittelen til Frank Rossaviks partihistorie: ”SV – Fra Kings Bay til Kongens bord”.
Boka om SV og boka om Orientering supplerer hverandre og gir til sammen en spennende framstilling av en politisk bevegelse som har betydd mer for den politiske debatten i Norge enn størrelse og oppslutning skulle tilsi. Sånn sett er det ikke unaturlig å sammenlikne SF/SV sin rolle med den KrF har hatt.

Sykle på vannet
En avis som også har fått ikonstatus, er Klassekampen. I dag er dette en av landets viktigste aviser, både som kulturavis og debattavis. Det som begynte nærmest som en stensil i februar 1969, er i dag både en opplagssuksess og et høyverdig avisprodukt både grafisk og redaksjonelt. Det som begynte som et organ så rettroende at Vakttårnet bleknet i sammenligning, er blitt en raus avis der meninger av alle slag slipper til i spaltene. Blant de faste spaltistene finner man både en katolsk pater og en tidligere sjefredaktør i Vårt Land som dertil har vært leder for Kirkerådet.
Klassekampen begynte som et dugnadsprosjekt i et miljø med ståldisiplin. Hvor sterk kustus man hadde på medarbeiderne bekreftes av historien – som faktisk er sann! – om en kvinnelig medarbeider som søkte om tillatelse til å bli gravid.
Alf Skjeseth, som har fulgt Klassekampen gjennom mange år, har skrevet en bok som trolig er den morsomste bedriftshistorien som er gitt på norsk noen gang. Boka heter ”Sykle på vatnet – historien om Klassekampen”; en tittel som forteller at dette ikke bare var et dugnadsprosjekt, men et trosprosjekt.
Apropos trosprosjekt: Som kadett ved Frelsesarmeens krigsskole tidlig på 1970-tallet sto jeg ofte i den daværende Østbanehallen og solgte Krigsropet. Som regel hadde jeg en kollega stående vis á vis; det var enten en eldre mann som solgte Vakttårnet eller ei ung jente som solgte Klassekampen. Jeg hadde nok mest sans for sistnevnte, og ved en anledning foreslo jeg at vi skulle bytte blad. Vi gjorde det. Trolig ble ingen av oss omvendt gjennom dette bladbyttet, men i ettertid har jeg tenkt at vi hadde begge noe vi brant for – noe vi trodde på.

Birgitte Kjos Fonn:
ORIENTERING – REBELLENES AVIS
Pax Forlag

Frank Rossavik:
SV – FRA KINGS BAY TIL KONGENS BORD
Spartacus Forlag

Alf Skjeseth:
SYKLE PÅ VATNET – HISTORIA OM KLASSEKAMPEN
Det norske samlaget

Publisert i Kristne Arbeidere nr. 1 - 2012