«Vis meg dine meninger...»

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde er blant de Frp-politikere som sterkest har bidratt til å skape inntrykket av sitt parti som populistisk og ikke så lite rølpete. Som andre partifeller med den samme agenda – Per Sandberg og Per Willy Amundsen kan nevnes i den sammenheng – er det først og fremst gjennom innvandringspolitikken han spiller ut denne siden ved seg og partiet. Med boka «Mens orkesteret fortsetter å spille» har han levert et 300 siders langt leserbrev om sitt favorittema.

Tybring-Gjedde har som utgangspunkt for sin bok en formodning om at et homogent samfunn også er et harmonisk samfunn. Man skal ikke ha altfor mye historiekunnskap i bagasjen for å vite at dette ikke stemmer. At et multikulturelt samfunn bærer i seg enda mer potensial til konflikter enn et homokulturelt, sier seg selv. Men løsningen på disse konfliktene finner man ikke ved å ville skru tida tilbake. De eneste land i verden der det ikke finnes ulike former for etnisk og kulturelt mangfold, er i stater som Nord-Korea.

Ansvarlighet
Etter valget i 2013 ble Frp regjeringsparti. Det ble starten på en meget tung og bratt læringskurve for partiet. Christian Tybring-Gjedde er blant dem som har meldt seg ut av dette læringsprosjektet. Han holder på som før, med sine Disneyland-kronikker og tilsvarende utspill, og har bedt stortingsgruppa om å få være fristilt i forhold til samarbeidsavtalen med Venstre og KrF vedrørende asyl- og innvandringspolitikk.
Rent strategisk kan man forstå et slikt behov. Kan ikke Tybring-Gjedde profilere seg på slike saker, blir han en backbencher både i partiet og i Stortinget. I boka si ironiserer han over det litt ulne svaret han fikk på denne søknaden. Har man fulgt litt med på den interne historien til partiet hans, er det lett å tenke at han bør være glad til. Ikke noe politisk parti har hatt så mange eksklusjonssaker de siste 20 årene som nettopp Frp, og både stortingsrepresentanter og andre er blitt ekskludert for lang mer bagatellmessig illojalitet enn den Tybring-Gjedde har vist og viser, eksempelvis med sin bok.

«Titanic»
Tittelen på boka henspiller på en myte om at skipsorkesteret på passasjerskipet «Titanic» spilte helt til skipet sank i 1912. Ifølge den samme myten skal for øvrig den siste melodien de spilte ha vært «Nærmere deg, min Gud».
Med denne referansen prøver han å skape et inntrykk av at Norge er et skip på vei mot undergangen. Som metafor blir det rett og slett for svulstig.

Kjennskap
Tybring-Gjedde bruker masse plass i boka si på å referere kommentarer og karakteristikker som hans opptreden i den offentlige debatt har skapt. Mange har dratt rasismekortet i møtet med Tybring-Gjeddes synspunkter, noe som gjerne får ham til å svare med sutrekortet eller offerkortet. Gang på gang spør han i boka hvordan noen kan kalle ham rasist; de har jo aldri møtt ham eller de kjenner ham jo ikke.
Slike svar er bare relevant til et visst punkt. Heller ikke Christian Tybring-Gjedde kan unndra seg den dynamikk som tilsier: «Vis meg dine meninger, og jeg skal si deg hvem du er».

Christian Tybring-Gjedde:
MENS ORKESTERET FORTSETTER Å SPILLE
CappelenDamm
299 sider

Publisert i Dagen 4. desember 2014