Prest og landsforræder

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet». Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste og synligste av de såkalte «naziprestene» under krigen. Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som «kirkens onde ånd». Nå er det kommet en bok om presten som ble landsforræder.

Boka er skrevet av skolemannen Jostein Berglyd, som tidligere har gitt ut en rekke bøker om krigen. Berglyd har bodd og arbeidet i Egersund hele livet, byen der Sigmund Feyling var prest fra 1926 og fram til han gikk i nazistatens tjeneste i 1941.
Feyling var en arbeidsom, dyktig og ikke minst ambisiøs mann. Han ble prest langs «den lange veien» ved at han først ble lærer og deretter ga seg i kast med det langvarige teologistudiet. Han så nok for seg at han var eslet til noe større enn å være prost i Dalane, som han ble i 1936.
Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han likevel uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet «kappløpet» om Norge. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling.
Både den gang og i rettsoppgjøret etter krigen hevdet han at han betraktet det som en kristenplikt å stille seg til de nye statsmaktenes disposisjon. Han begrunnet dette blant annet med en fortolkning av Romerbrevet 13 som de færreste ville stille seg bak, både den gang og nå.
At det kan ha vært en slags oppriktighet i denne litt sære forståelsen av Paulus, tyder hans oppførsel dagen etter kapitulasjonen på: Da ga han beskjed til sine medarbeidere at heretter var Hjemmefronten å betrakte som de lovlige myndigheter, og de skulle vises samme lydighet som man – i hvert fall han selv – hadde vist nazimyndighetene fram til da.

Embetsmann?
En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse.
Han skrev utkast til nye lover som gjaldt kirken, og ble både av samtid og ettertid betraktet som den «egentlige» kirkeministeren i de fire årene han var i departementet.
Under rettsoppgjøret hevdet han hardnakket at han hadde sett det som sin oppgave å være en slags kirkens beskytter i okkupasjonstiden, og mente også at han hadde fungert slik.

Rettsoppgjøret
Rettsoppgjøret mot Feyling var en sak for seg.
Da saken hans omsider kom for retten i 1949, hadde han sittet fire år i varetekt. Den eneste permisjonen han hadde hatt, var et par uker i 1945 i forbindelse med medisinsk behandling. Fra tiltalebeslutningen var klar i 1947 tok det halvannet år før rettssaken begynte.
Det er vanskelig å se noen annen begrunnelse enn ren trenering for at det tok så lang tid. Men trolig berget han livet på den måten. Hans sjef, «kirkeminister» Ragnar Schanke, var den siste som ble skutt i forbindelse med rettsoppgjøret i Norge. Det skjedde i 1948. Hadde Feylings sak blitt behandlet samtidig med Schanke sin, ville trolig også dommen blitt den samme.
Med en dom på 15 års fengsel og tap av presterettigheter for hele livet, fikk Feyling den strengeste dommen av alle naziprestene. Men alt i 1951 ble han løslatt, etter et generelt amnesti for de landssvikerne som hadde fått fengselsdom.

Stille liv
Fram til han døde i 1980 levde han et stille liv i Oslo, sammen med sin Betzy.
I de årene han satt fengslet, hadde familien overlevd takket være økonomisk hjelp fra ikke minst de to som ekspedisjonssjef Feyling hadde betraktet som sine hovedmotstandere under krigen: Biskop Eivind Berggrav og professor Ole Hallesby.
Sitt kristne fellesskap fant ekteparet i Misjonssambandet, der man visste hvem de var, men hvor de ellers fikk være i fred. De siste yrkesaktive årene var han knyttet til det som i dag er kjent som Kirkens Bymisjon.
Sigmund Feylings ettermæle vil for alltid være knyttet til hans rolle som kirkelig byråkrat-politiker fra 1941 til 1945. Flertallet av de prestene som gikk inn i det som senere ble kalt «Quisling-kirken» var eldre menn. Feyling sto, med sine 46 år i 1941, midt i livet, med en enorm arbeidskapasitet og en stor tro på seg selv og sine egne ideer.
Et bilde i boka viser prosten sammen med Broderringen i Egersund på 1930-tallet. Han står midt på bildet, med armene i kryss og med en mine som oser av arroganse. Likevel var det mange som opplevde ham som en varm og empatisk sjelesørger og en from prest. Ikke minst i de årene han satt i varetekt, tok han på seg mange slike oppgaver for medfanger.
Jostein Berglyds bok forteller om en viktig del av norsk kirkehistorie, samtidig som det gir et nært bilde av en presteskjebne som, når alt skal oppsummeres, må karakteriseres som tragisk.

Jostein Berglyd
PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE
En biografi om Sigmund Feyling
Portal Forlag

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1-2017