Prest og landsforræder

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

«Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet». Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste og synligste av de såkalte «naziprestene» under krigen. Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som «kirkens onde ånd». Nå er det kommet en bok om presten som ble landsforræder.

Boka er skrevet av skolemannen Jostein Berglyd, som tidligere har gitt ut en rekke bøker om krigen. Berglyd har bodd og arbeidet i Egersund hele livet, byen der Sigmund Feyling var prest fra 1926 og fram til han gikk i nazistatens tjeneste i 1941.
Feyling var en arbeidsom, dyktig og ikke minst ambisiøs mann. Han ble prest langs «den lange veien» ved at han først ble lærer og deretter ga seg i kast med det langvarige teologistudiet. Han så nok for seg at han var eslet til noe større enn å være prost i Dalane, som han ble i 1936.
Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han likevel uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet «kappløpet» om Norge. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling.
Både den gang og i rettsoppgjøret etter krigen hevdet han at han betraktet det som en kristenplikt å stille seg til de nye statsmaktenes disposisjon. Han begrunnet dette blant annet med en fortolkning av Romerbrevet 13 som de færreste ville stille seg bak, både den gang og nå.
At det kan ha vært en slags oppriktighet i denne litt sære forståelsen av Paulus, tyder hans oppførsel dagen etter kapitulasjonen på: Da ga han beskjed til sine medarbeidere at heretter var Hjemmefronten å betrakte som de lovlige myndigheter, og de skulle vises samme lydighet som man – i hvert fall han selv – hadde vist nazimyndighetene fram til da.

Embetsmann?
En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse.
Han skrev utkast til nye lover som gjaldt kirken, og ble både av samtid og ettertid betraktet som den «egentlige» kirkeministeren i de fire årene han var i departementet.
Under rettsoppgjøret hevdet han hardnakket at han hadde sett det som sin oppgave å være en slags kirkens beskytter i okkupasjonstiden, og mente også at han hadde fungert slik.

Rettsoppgjøret
Rettsoppgjøret mot Feyling var en sak for seg.
Da saken hans omsider kom for retten i 1949, hadde han sittet fire år i varetekt. Den eneste permisjonen han hadde hatt, var et par uker i 1945 i forbindelse med medisinsk behandling. Fra tiltalebeslutningen var klar i 1947 tok det halvannet år før rettssaken begynte.
Det er vanskelig å se noen annen begrunnelse enn ren trenering for at det tok så lang tid. Men trolig berget han livet på den måten. Hans sjef, «kirkeminister» Ragnar Schanke, var den siste som ble skutt i forbindelse med rettsoppgjøret i Norge. Det skjedde i 1948. Hadde Feylings sak blitt behandlet samtidig med Schanke sin, ville trolig også dommen blitt den samme.
Med en dom på 15 års fengsel og tap av presterettigheter for hele livet, fikk Feyling den strengeste dommen av alle naziprestene. Men alt i 1951 ble han løslatt, etter et generelt amnesti for de landssvikerne som hadde fått fengselsdom.

Stille liv
Fram til han døde i 1980 levde han et stille liv i Oslo, sammen med sin Betzy.
I de årene han satt fengslet, hadde familien overlevd takket være økonomisk hjelp fra ikke minst de to som ekspedisjonssjef Feyling hadde betraktet som sine hovedmotstandere under krigen: Biskop Eivind Berggrav og professor Ole Hallesby.
Sitt kristne fellesskap fant ekteparet i Misjonssambandet, der man visste hvem de var, men hvor de ellers fikk være i fred. De siste yrkesaktive årene var han knyttet til det som i dag er kjent som Kirkens Bymisjon.
Sigmund Feylings ettermæle vil for alltid være knyttet til hans rolle som kirkelig byråkrat-politiker fra 1941 til 1945. Flertallet av de prestene som gikk inn i det som senere ble kalt «Quisling-kirken» var eldre menn. Feyling sto, med sine 46 år i 1941, midt i livet, med en enorm arbeidskapasitet og en stor tro på seg selv og sine egne ideer.
Et bilde i boka viser prosten sammen med Broderringen i Egersund på 1930-tallet. Han står midt på bildet, med armene i kryss og med en mine som oser av arroganse. Likevel var det mange som opplevde ham som en varm og empatisk sjelesørger og en from prest. Ikke minst i de årene han satt i varetekt, tok han på seg mange slike oppgaver for medfanger.
Jostein Berglyds bok forteller om en viktig del av norsk kirkehistorie, samtidig som det gir et nært bilde av en presteskjebne som, når alt skal oppsummeres, må karakteriseres som tragisk.

Jostein Berglyd
PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE
En biografi om Sigmund Feyling
Portal Forlag

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1-2017

Forbudstid og brennevinskrig

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Ved siden av EF/EU-krigen, er den såkalte forbudsdebatten fra mellomkrigstiden den enkeltsak om har felt flest norske regjeringer. I en ny bok blir denne politiske såpeoperaen presentert både i høyde, lengde og bredde.

Det var en rekke land som innførte forbud mot omsetting av alkohol, og særlig brennevin, i årene rundt første verdenskrig. I Norge varte «forbudstida», som den ble kalt, fra 1916 til 1927. I USA bidro forbudstida til en oppblomstring av ulike former for organisert kriminalitet, gjerne i kombinasjon med prostitusjon. Hvor mange som ble drept i disse «bandekrigene» i USA er vel ingen gitt å vite.
Også i Norge førte forbudet til en oppblomstring av kriminalitet. I litteraturen har denne tida fått sitt mest kjente minnesmerke i Arthur Omres debutroman «Smuglere» fra 1935. Forfatteren hadde flere fengselsopphold bak seg, blant annet for smugling.

Andre land
I USA gjaldt forbudet alle drikkevarer med mer enn 0,5 prosent alkoholinnhold, mens Finland, som hadde forbudstid fra 1919 til 1932, satte grensen ved 2,5 prosent.
I Norge gjaldt forbudet først for brennevin, men fra 1917 til 1923 også for hetvin.
Både i Island og på Færøyene var forbudet totalt, i Island fra 1915 til 1935, mens det på Færøyene varte fra 1907 og helt til 1992.

Folkeavstemninger
Det var to folkeavstemninger om forbudet i de 11 årene det sto ved lag. Folkeavstemningen i 1919 førte til at forbudet ble skjerpet, mens den i 1926 førte til at det ble opphevet. Det er da også det eneste eksemplet i norsk historie på at en lov er blitt endret som følge av en slik avstemning.
Fremdeles kan det forekomme folkeavstemninger om alkoholpolitikk i norske lokalsamfunn, for eksempel om man skal gå inn for at det skal opprettes polutsalg i lokalsamfunnet. Vinmonopolet er ellers et ektefødt barn av forbudstida, etter at det ble opprettet i 1923.

Samfunnsproblem
Når alkohol gikk fra å være en drikk til mat og annen hygge til å bli et samfunns- og folkehelseproblem, er det sikkert ulike oppfatninger av. At Stortinget i 1816 vedtok å tillate hjemmebrenning var nok et viktig bidrag til dette. Motivet var å fremme potetdyrking i Norge, men det meste av potetene gikk med til å lage brennevin. I 1859 fikk man en organisert avholdsbevegelse her i landet, og etter hvert ble kampen mot alkohol også en politisk sak. I 1912 vedtok Arbeiderpartiet forbudslinja som sin politikk. Legen og politikeren Kyrre Grepp sa det slik, i en debatt om å «redusere drikkeondet»: - Et onde reduserer man ikke; det avskaffer man!
Etter stortingsvalget i 1912 forpliktet 99 av 123 stortingsrepresentanter seg på å følge programmet til den tverrpolitiske gruppa som kalte seg «Avholdspartiet». Da krigen brøt ut i 1914 ble det vedtatt et midlertidig forbud mot brenning, brygging og salg av norsk produsert alkohol. I 1916 ble det innført et midlertidig forbud mot skjenking av vin og brennevin, og dette midlertidige forbudet ble forlenget flere ganger. Etter folkeavstemningen i 1919 ble det gjort permanent.

Regjeringer
Det politiske Norge var nokså oversiktlig i forbudstida.
Det var snakk om tre partier: Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet. De to siste var «forbudspartier», men etter hvert som de handelspolitiske konsekvensene, sammen med trykket fra opinionen og den økte kriminaliteten gjorde forbudet mer og mer problematisk, raknet også forbudsalliansen.
Med unntak av det ene regjeringsskiftet som skyldtes at statsministeren døde, hadde de øvrige fem i denne perioden alle mer eller mindre sammenheng med alkoholpolitikken og forbudslinja.
Etter 1926 har forbudslinja aldri vært aktuell rikspolitikk i Norge. Men selv ved den siste folkeavstemningen sto forbudet forholdsvis sterkt blant velgerne: Hele 44 prosent ønsket å beholde det.

Bok
Historikeren Gunnar Kagge, også kjent som journalist i Aftenposten, ga før jul ut boka «Forbudstid. Den norske krigen mot brennevinet». Her skildrer han saklig, men samtidig humoristisk, en historisk epoke og prosess som man saktens kan se det humoristiske ved i dag, men som var høyst alvorlig den gang det sto på.
I boka skildrer Kagge frontene på en stort sett saklig og god måte. Forbudsalliansen oppsto ved at bygdefolket, det lavkirkelige kristenfolket og arbeiderbevegelsen fant hverandre i et felles mål. Verken før eller siden har avholdsbevegelsen vært så sterk som i årene etter første verdenskrig. Målet var å tørrlegge hele nasjonen.
Mye av skillelinjene gikk nok langs aksen by og land, ifølge Kagge; noe han også mener man kunne se ved de to neste nasjonale folkeavstemningene her i landet, om Norges forhold til EF/EU.
I sum har Gunnar Kagge skrevet en spennende, morsom, interessant og innsiktsfull bok om et av de store, politiske drama i Norge på 1900-tallet.

Gunnar Kagge
FORBUDSTID
Den norske krigen mot brennevinet
Spartacus forlag

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 1 - 2017