onsdag 15. oktober 2008

BEDEHUS OG FOLKETS HUS


Av Nils-Petter Enstad

Knut Hamsun skrev i sin tid om Kristiania at det var en by ingen forlot uten at den hadde satt merker på en. Det samme kan sikkert sies om mange byer – ikke minst om byer der man har vokst opp. Forfatteren, filosofen og forleggeren Tore Stubberud vokste opp på Borgenhaugen i Sarpsborg – ett av merkene det har satt på ham, er nedfelt i hans nye roman «Råtten sol».


Jeg leser "Råtten sol" som en morsom bok med en trist fortelling. Kanskje kan den leses som en trist bok med en morsom fortelling også – faktum er at humring og ettertanke føles ad gjennom hele romanen, som har St. Hans-dagen i 1957 som et slags fokus. Da var så vel forfatteren Tore Stubberud som fortellingens Tore Stubberud en gutt på 10 år.

Akse
Menneskene på Borgenhaugen hadde i 1950-årene to steder der de kunne hente en slags trøst og styrke. Det var enten «Betlehem» eller «Fremtidsborg» – det var enten bedehuset eller Folkets Hus. Nå er ikke aksen mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse ukjent, verken i Østfold som fylke eller Sarpsborg som by. Ikke var det vanntette skott mellom dem heller, men slik Tore Stubberud skildrer det, var det to typer fellesskap man fant der, to typer løsning på livets store spørsmål.
Slik de to miljøene skildres i denne boka, var det på «Betlehem» at det var høyest under taket og hvor aksepten for å være seg selv var størst. Hit kunne mannfolkene komme og snakke sammen om det som plaget dem – som de sterke smertene i testiklene (det var nok ikke det ordet de brukte!) som man fikk når man hadde jobbet i fabrikken over tid. Her kunne de vedstå seg både smertene og bekymringene rundt det – på Fremstidsborg ville det å nevne noe slikt var en sikker måte å bli mobbet på. Og det var fra miljøet på «Betlehem» man gikk rundt og delte ut mat og klær til de som manglet det. På Fremtidsborg snakket man om solidaritet – på Betlehem praktiserte man det.

Kvinnene
De «nabokjerringene» som Gro Harlem Brundtland etterlyste i sin tid, var til stede så det holdt på Borgenhaugen i 1950-årene. Dette var husmødrenes store tidsalder. Det var ikke noe mål for arbeiderbevegelsen i 1950-årene at kvinner med familie skulle ut i lønnet arbeid. Tvert om var de et sentralt krav i lønnsforhandlingene at en mann skulle tjene nok til å forsørge en familie.
Kvinnene representerte det moderlige og varme, men også ansvaret og noen ganger rett og slett makta. På lønningsdagen sto de oppmarsjert i sine golfjakker og tok imot mennene etter hvert som de ble spydd ut av fabrikkporten. De skulle sikre seg lønningsposen før alt for mye av den forsvant i kortspill og dram. En som hadde sviktet på det punktet, fikk aldri anledning til å glemme det.

Fabrikken
Å ha arbeid i 1950-årenes Sarpsborg var ensbetydende med å være ansatt på Borregaard. Fabrikken var ikke bare en verden, men et univers i seg selv. Fra 1870-årene av hadde Borregaard nærmes støvsugd bygdene i Østfold for unge menn. Fra forfatterens egen slekt i Trøgstad havnet flere unge menn i fabrikken – blant annet bestefaren, som er en slags gjennomgangsfigur i boka. Å ha fått jobb på fabrikken, var å være sikret for framtiden. En ung jente på Borgenhaugen kunne derfor med forholdsvis stor sinnsro la seg besvangre av en gutt med fast jobb – fikk den sommerlige flørten følger, tok gutten ansvar. Moralkodeksen tillot ikke noe annet.
Men fabrikken var ikke bare trygghet. Det verserte dramatiske fortellinger om unge menn som fikk armer og fingre knust i maskinene, eller som rett og slett falt ned i en av de store kjelene, og ble en del av papiret. Det som måtte finnes igjen av biologisk materiale - en beinsplint, ei tann - ble samlet og lagt i små esker, såpass at man hadde noe å begrave.
Og noen klarte ikke å være på fabrikken. De flyktet. Da fantes det to fluktruter: Galskapen og fylla.

Arbeiderroman?
«Råtten sol» går på mange måter inn i samme tradisjon som for eksempel Kjartan Fløgstads «Dalen Portland» eller «Østre linje» av Atle Næss – den skildrer menneskene rundt en stor industribedrift som på godt og vondt preger et helt lokalsamfunn, enten dette heter Sauda eller Askim. Denne effekten var i hvert fall ikke mindre i Sarpsborg. Men jeg fikk mer assosiasjoner til skildringer av russiske livegne i tsartiden, der mennesker ble en handelsvare, slik Nicolai Gogols roman «Døde sjeler» beskriver. Samtidig er det en frodighet og varme i skildringene som sier noe om stayerevne og stayerkraft.
Det er kanskje det som gjør mest inntrykk på en når en leser denne boka.

Tore Stubberud
RÅTTEN SOL
Roman
Aschehoug

Ingen kommentarer: