De ble dømt til døden

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Debatten dukker opp fra tid til annen, særlig i kjølvannet av spesielt grove eller grusomme forbrytelser. Etter Baneheia var det oppe og etter 22. juli kom det opp igjen: Om ikke Norge bør innføre dødsstraff for spesielt grove forbrytelser. I disse dager er det kommet ut en bok som aktualiserer denne debatten.

I Norge ble dødsstraffen fjernet fra straffeloven i 1902. Da hadde ikke noen vært henrettet siden 1876. Loven åpnet fremdeles for bruk av dødsstraff i krig, og under krigen innførte London-regjeringen bestemmelser om at dødsstraff også kunne idømmes for sivile forbrytelser. Disse bestemmelsene ble sanksjonert av Stortinget i 1945.
Allerede i august 1945, tre måneder etter tyskernes kapitulasjon, ble den første henrettelsen etter de nye bestemmelsene gjennomført. Den 26 år gamle Reidar Haaland fra Stavanger ble dømt og skutt for sine handlinger som torturist under krigen. I alt 25 nordmenn ble henrettet etter krigen, den siste så sent som i august 1948, mer enn tre år etter krigens slutt.

Bok
Journalist Asbjørn Jaklin har i høst gitt ut boka ”De dødsdømte” som handler om denne siden ved rettsoppgjøret etter krigen. Boka har undertittelen ”25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør”. I tillegg til de 25, ble også 12 tyskere henrettet i Norge etter krigen, men de er ikke tema i denne boka.
Så bisart som temaet er, er det blitt en spennende, interessant og utfordrende bok. Ikke minst rokker den ved en del av mytene som har fått leve om disse sakene. En av mytene er at det bare var ”de verste” som ble dømt til døden og henrettet. Jaklins gjennomgang viser at det var nokså tilfeldig hvem som ble henrettet og hvem som ikke ble det. Tilfeldighetene viste seg på flere måter. De som fikk sine saker for retten kort tid etter kapitulasjonen hadde en mye større risiko for dødsdom enn de som fikk dem senere. Ikke minst gjaldt dette de som var tiltalt for tortur. Allerede i 1948 var det flere som påpekte at tiltaler som hadde gitt dødsstraff i 1945, ga noen års fengsel et par år senere. Noen av de som først fikk dødsdom, men som ble benådet og fikk livsvarig fengsel i stedet, ble satt på frifot mindre enn ti år etter krigens slutt. Den siste med livstidsdom ble løslatt i 1957.

Testsak?
Når en så dramatisk reaksjon som dødsstraff ble innført i straffeloven, skulle man tro påtalemyndigheten hadde vært omhyggelig med å velge den første ”testsaken” for på den måten å definere en standard for når en person skulle dømmes til døden. I stedet tok man bare en sak i bunken og som man betraktet som ferdig etterforsket, og dermed var man i gang. Med dommen over og skytingen av 26-åringen fra Stavanger var listen lagt forholdsvis lavt for når en person kunne dømmes til døden. Dette fikk konsekvenser for flere av de neste sakene som kom opp. Man registrerer også at flere av de som ble henrettet var svært unge menn. Den yngste var 23 år.

Avskaffet
Med henrettelsen av tidligere ”minister” Ragnar Schanke i august 1948 hadde både politikerne og opinionen fått nok. Fra da av ble det ikke avsagt flere dødsdommer. Det berget trolig livet til Schankes nærmeste medarbeider, Egersund-presten Sigmund Feyling, som var ”ekspedisjonssjef” i Kirkedepartementet fra 1941. Hans sak kom ikke opp før etter henrettelsen av hans sjef.
I 1979 vedtok Stortinget å avskaffe dødsstraff også i krigstid i det norske lovverket. Det var en kontroversiell, men riktig beslutning. Enhver som leker med tanken om å foreslå gjeninnføring av dødsstraff i Norge bør først lese Asbjørn Jaklins bok. Den sier noe både om det tilfeldige, det uetiske og det uopprettelige ved slike straffemetoder.

Asbjørn Jaklin
DE DØDSDØMTE
25 menn. 25 henrettelser. Ett oppgjør
Gyldendal Norsk Forlag

Publisert i Dagen torsdag 22. september 2011

Han skrev "Fluenes herre"

Av Nils-Petter Enstad

Han fikk Nobelprisen i litteratur, men huskes i bunn og grunn for én bok. Den var også hans første roman, og hans gjennombrudd som forfatter. Den var blitt avvist av 20 forlag før den kom ut i 1954, men er for lengst etablert som en klassiker. Mandag 19. september er det 100 år siden William Golding, han som skrev ”Fluenes herre”, ble født.

William Golding vokste opp i et ressursstekt hjem. Begge foreldrene hans var engasjert i politikk, og faren underviste i naturvitenskap i den videregående skolen. William selv begynte også å studere naturvitenskap, men gikk senere over til engelsk litteratur, og tok sin universitetsgrad i det. Hans første bok var en diktsamling som kom ut i 1934. Den het ganske enkelt ”Poems”. I 1939 giftet han seg, og året etter gikk han inn i marinen og tjenestegjorde i den under hele krigen. Blant annet deltok han under landgangen i Normandie på D-dagen i 1944. Da krigen var slutt, vendte han tilbake til kateteret og skrivebordet.

20 ÅR OG 20 FORLAG
Det skulle gå 20 år mellom den vesle diktsamlingen og hans neste bok. En av årsakene til denne lange pausen var den rundgangen fra forlag til forlag som Golding måtte gå med sitt manuskript, en roman med tittelen ”Lord of the Flies”. ”Dette er en absurd og uinteressant fantasi som bare er noe kjedelig søppel”. Slik sto det i ett av de i alt 20 refusjonsbrevene han fikk, før forlaget Faber & Faber i London antok romanen. Den ble ikke noen umiddelbar suksess, men bygde seg forholdsvis langsomt opp til det ry den har i dag, som en moderne klassiker.
Romanen handler om en gruppe unge gutter som strander på en øde øy. Her må de finne måter å samarbeide og styre seg selv på. De velger en leder, Ralph, og de forsøker så å lage ny regler som alle skal rette seg etter. De lager et bål som de alltid må holde liv i, slik at forbipasserende båter kan se røyken, og de dermed har en mulighet til å bli reddet fra øya. Noen må til enhver tid passe på at ikke bålet slukner. Men Ralphs system slår snart sprekker. En av guttene, Jack, tar med seg noen andre for å jakte på griser. En av de store konfliktene dreier seg etter hvert om hvorvidt man skal holde liv i bålet eller dra på jakt, fordi de som skulle passet bålet, foretrekker å slutte seg til «jaktlaget». Guttene deler seg inn i to grupper. Den ene ledes av Ralph, den andre av Jack. Etter hvert begynner de to gruppene å kjempe mot hverandre, og konsekvensene blir ytterligere rivalisering og drap. Kampen blir mer og mer brutal, men i det konflikten er i ferd med å ende i full katastrofe, blir guttene berget av et marinefartøy. En offiser i hvit uniform står på strand og lurer på hva de har lekt? Krig, kanskje?

ANTITESE TIL ROBINSON
”Fluenes herre” er blitt sammenliknet med Daniel Defoe sin klassiker fra 1700-tallet, ”Robinson Crusoe”. Men den må leses som en antitese til Defoe sin roman. Der Defoe er en kulturoptimist som lar sin Robinson overleve ved hjelp av de kunnskaper og den teknologi han har med seg fra England, og ved hjelp av sin fromhet, er Golding er det stikk motsatte. Som litterær sjanger er den i slekt med Orwells ”1984” og ”Animal Farm” eller Karel Capeks ”Salamanderkrigen”. Tittelen på boka er inspirert av ett av navnene på djevelen, nemlig Beelsebul, som betyr nettopp ”Fluenes herre”.
Den hvitkledde marineoffiseren som dukker opp som redningsmann på romanens siste sider, er av enkelte blitt sett på som en Kristus-figur, og romanen blir dermed lest som en apokalyptisk lignelse. Golding selv ga ikke uttrykk for at dette var en lesemåte han sluttet seg til. Hans inspirasjonskilder var først og fremst den krigen han var med og kjempet i gjennom fem år, og de observasjonene han gjorde som lærer for unge gutter, både i klasserommet, på idrettsbanen og i guttekoret.
I årene som fulgte, ga Golding ut flere romaner, og han kunne trekke seg tilbake fra læreryrket og være forfatter på heltid. Debutromanen hans ble oversatt til en lang rekke språk. På norsk kom den i 1960, i Inger Hagerups oversettelse. Golding fikk flere priser for sitt forfatterskap, og i 1983 den gjeveste av dem alle: Nobelprisen i litteratur. Han døde ti år senere, ikke fullt 82 år gammel.