Dødens språk

Av Nils-Petter Enstad

«Gravskrifter» er et velkjent fenomen i kulturhistorien. Dikteren Johan Herman Wessel (1742 – 1785) huskes først og fremst for et knippe slike: Korte, muntre og poengterte. Ikke minst gjelder detden han skrev over seg selv, og som slutter med at «han ingenting bestille gad/til sist han ga ei heller leve». Skikken er ikke blitt borte, og det er mange typer sinnsstemning som kommer til uttrykk i disse inskripsjonene. Dette blir behandlet i en ny bok.

I boka «Gravskrifter» har skribenten og oversetteren Bjørn O. Moen studert gravskrifter gjennom 200 år og oppsummert sineobservasjoner og refleksjoner i et essay. Gravskriftene spenner vidt, fra fromme, himmelvendte betraktninger til de mer humoristiske. Som denne: «Fotballer gøy»; det finnes jo de som mener det…

De eldste gravskriftene har, naturlig nok, en kristen forankring. Det er tekster om det himmelske håpet, salmestrofer, bibelvers eller henvisninger til håpet om gjensyn. Slike tekster finner manogså på forholdsvis nye gravsteiner, mens tekster fra Koranen og mernyreligiøse henvisninger er et forholdsvis nytt fenomen på norske kirkegårder. Langt de fleste eksemplene i boken er hentet fragravsteiner fra forrige og nåværende århundre, og i sine refleksjoner viserforfatteren hvordan inskripsjonene ikke bare er uttrykk for respekt, savn, sorg og forhåpning, men også forteller om samfunn i utvikling og forandring, sosialt, politisk, religiøst, kulturelt. Selv om tradisjonene veier tungt, er dagens gravskrifter mindre ensartete enn tidligere; de er flerkulturelle oguttrykk for et stadig mer sekulært samfunn.

Gravskrifter er mer enn mange andre ytringer «hugget i stein» - de blir stående så lenge gravsteinen står. Innskriften kan derfor noen ganger bli den endelige oppsummering av et liv. I blant kan det være snakk om en hel cv. Det finnes også eksempler på det forfatteren kaller «polemiske gravskrifter». Som denne: «Døde av sorg for sine barn. Vi føler han ble diskriminert». Innskriften gjelder en mann med et asiatisk navn som døde i2002 i en alder av 49 år.

Forfatteren har gjort en omfattende research på sinekirkegårdsvandringer, der han har notert ned gravskrifter og gjort sinerefleksjoner. Til tross for et dystert tema, er det mye humor i dette essayet. Boka ville nok likevel stått seg på en bedre redigering og systematisering av de ulike kategoriene gravskrifter.

Bjørn M. Moen
GRAVSKRIFTER
Essay
Communicato forlag


Publisert i Dagen 21. juni 2012

Barnebok om følsomt tema

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Det lå en melding til meg på Facebook: «NN har oppført deg som sin far». NN er min tredje sønn – gutten som kom inn i vår familie da han var ni år og har vært en del av den siden. Han bruker fornavn når han snakket til meg, men sier «fatter’n» når han snakker om meg. Og barna hans kaller meg farfar. Det er med denne personlige ballasten jeg tar for meg den vesle boka «Cornelia flytter i fosterhjem» som er kommet ut på Liv Forlag. Den formidler en fortelling som blir mer og mer aktuell for stadig flere, både barn og voksne.

Det er fortellingen om fire år gamle Cornelia som bor alene med mammaen sin. Men mamma sover så mye,og da må Cornelia klare seg selv. Så dukker barnevernsarbeideren Tina opp, og hun forteller at fordi mamma er syk i følelsene sine (det er ordene hun bruker), skal Cornelia bo hos Lisa og Morten, og med barna deres, William ogRebecca. Mamma kan ikke ta seg av henne.
Fortellingen ses hele tida fra fireåringens perspektiv. Derfor står det ingenting om de prosessene somskjer i forkant av en omsorgsovertakelse og beslutningen blir tatt om å flytte et barn i fosterhjem. Cornelia stilles bare overfor et fullbyrdet faktum, men overgangen gjøres så smidig som mulig, med besøk og muligheter til å bli kjent.
Fortellingen om Cornelia er nok på mange måter en solskinnsfortelling om det å flytte i fosterhjem. Hun er en klok, liten fireåring, og har en klok mor som samarbeider med barnevernet. Mamma forstår selv at hun ikke kan ta seg av Cornelia så godt som hun både trenger og fortjener. Heldigvis finnes det slike fortellinger og det finnes foreldre som innser hva som er til det beste for barnet, så smertefullt det er.
Boka om Cornelia er skrevet med tanke på andre barn i samme situasjon og som er mellom to og fem år. Forfatteren, Ritva Fyhn-Pettersen har selv erfaring som beredskapsmor, ogda barnet hun hadde tatt ansvar for skulle flyttes videre til et mer permanent fosterhjem, trålet hun bibliotekene for å finne en bok som kunne si noe om dette. Men hun fant bare bøker som fokuserte på det som kunne være vanskelig og negativt i slike prosesser. Derfor skrev hun denne fortellingen, for å hjelpe sitt eget beredskapsbarn til å forstå det som skulle skje.
Det er bra at det kommer en slik bok. Antallet norske barn i fosterhjem har økt dramatisk. Fra 1970 til 2010 ble antallet noe nær firedoblet og var i 2010 på 9200 barn. Det er mange enkeltskjebner. Boka bør være obligatorisk ved alle barnevernskontorer i landet. De enkle, men gode tegningene i boka forsterker følelsen av at dette eren fortelling som henvender seg til dem den handler om: Barna selv.

Ritva Fyhn-Pettersen:
CORNELIA FLYTTER I FOSTERHJEM
Tegninger ved Mette Fyhn
Liv Forlag
30 sider

Kr. 198,oo

Publisert i Dagen torsdag 31. mai 2012