Utkast til et portrett

Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale

Han hadde ikke mindre enn to bibelske navn, og er oppkalt både etter Jesu bror og den første martyr. At prestesønnen selv ble prest var kanskje derfor ikke så ulogisk. Jacob Stephan Jervell, som døde nylig, 89 år gammel, ble en av de mest omstridte, omdiskuterte og fargerike teologene i Den norske kirke i siste halvdel av forrige århundre.

To ganger hadde regjeringen Nordli bestemt seg for å utnevne ham til biskop. Begge gangene takket han nei «av personlige grunner». I boka «Jacob Jervell – et portrett» utdypet han hvorfor: «Jeg kunne ikke være biskop. For det første på grunn av mye administrasjon, det liker jeg ikke. Dessuten visste jeg at det ville bli mye spetakkel, avisskriverier og debatter. Mange blir opphisset når jeg åpner munnen. (…) Men jeg sa det var av personlige grunner, for om du går inn i slik stilling, går du ikke alene. «Har jeg rett til å kreve dette av min familie?» tenkte jeg. Og jeg kom fram til at det kunne jeg ikke» (side 72). Dermed ble Jacob Jervell biskopen Den norske kirke aldri fikk.
Om han aldri ble biskop, var en stemme som ble hørt og som ble lyttet til, enten man var enig med ham eller ikke. Både som teologisk vitenskapsmann og aktiv debattant i skjæringspunktet mellom tro, samfunn og kultur var synspunktene både uvante og – den gang i hvert fall – radikale. I dag er ikke minst de etiske holdningene han formidlet den gang nærmest for mainstream å regne i Den norske kirke.

Stridsmann?
Jacob Jervell ble en slags personifisering av polariseringen mellom de to teologiske fakultetene på Oslo vest: Menighetsfakultetet og Universitetets teologiske fakultet; mellom de konservative og de liberale. I dag er den forskjellen nesten borte, og den teologiske debatten er blitt mye kjedeligere.
Etter hans død har flere omtalt ham som «en stridsmann», og man har spurt seg hva som skapte dette imaget. Dels handlet det nok om innholdet i meningene hans, men også om hans trang til å popularisere det han kom fram til, og dermed spissformulere.
Kari Veiteberg, som selv har en doktorgrad i teologi, var en av Jervells studenter på 1980-tallet. Boka hun har skrevet om en lærer som hun åpenbart både hadde respekt og beundring for, har mer preg av å være et langt intervju enn en portrettbok. Den er en slags oppsummering av et liv og en tjeneste der hovedpersonen får føre ordet, og hvor det – så langt jeg har kunnet lese meg til – ikke finnes noen kritiske spørsmål eller vurderinger. Mer enn et portrett er boka derfor et utkast til et portrett, men et utkast som absolutt har sin sjarm og som gir interessante opplysninger om en av de mest fargerike, omstridte og spennende teologer i etterkrigstidens Norge.

Kari Veiteberg
JACOB JERVELL
Et portrett
Verbum Forlag

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 2/2014