Synd og straff?

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Når en kriminalroman har enten et bibelvers, en salmestrofe eller en setning fra trosbekjennelsen som «motto», er det lett å tenke seg at dette er en nøkkel til forståelsen av boka. Slik også når Jo Nesbøs nye roman, «Sønnen», bruker ordene «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde» på denne måten.Og et stykke på vei gir dette en spennende innfallsvinkel til handlingen.

Tittelpersonen i boka er Sonny Lofthus, en idealfange i fengslet Staten, selv om han er dømt for flere mord. I fengslet fungerer han som sjelesørger for de andre fangene, og deler ut tilgivelse for deres synder når de forteller ham om dem. Noen hvisker om at Sonny soner for andres forbrytelser; at han er et slags offerlam som tar på seg andres straff. Han har sittet inne i 12 år, og har hele tiden fått regelmessige forsyninger av heroin.
Så rømmer han fra fengslet, og kort etter begynner en regulær massakre i Oslos underverden.

Bibelsk
Den andre hovedpersonen i boka er politimannen Simon Kefas. Han blir personlig involvert i saken fordi Sonny Lofthus’ far var en kollega av ham. Han begikk selvmord mens sønnen var liten. I et brev han etterlot seg, tilsto han å ha vært den muldvarpen i Oslo-politiet som hadde gjort at en rekke aksjoner mot narkotikabander hadde gått i vasken.
Det er morsomt å se hvordan Jo Nesbø leker med bibelske navn og referanser i denne romanen. «Kefas» er som kjent et annet navn på Peter, som var det navnet Jesus ga disippelen Simon. Faren til Sonny het Ab, som lett kan leses som en forkortelse for Abraham, en annen bibelsk skikkelse som dessuten fikk i oppdrag å ofre sin sønn.
Endelig er det både en observant Markus og en effektiv Martha med i fortellingen.

Rettferdighet?
Med en viss velvilje kan Sonny sitt prosjekt leses som et forsøk på å gjenopprette rettferdighet for sin far. Han tror nemlig ikke på at faren var noen muldvarp. Men rettferdighetsprosjektet glir over i et rent hevntokt der de skyldige drepes på utspekulert grusomt vis.
Det er via sin funksjon som skriftestol for medfanger at Sonny har fått all den kunnskapen som han nå handler ut fra. Men som leser er man nødt til å undre seg over om en som har vært heroinmisbruker i såpass lang tid som Sonny kan være i stand til å vise slik kløkt og handlekraft som det han viser her. Det samme gjelder premisset om at store deler av Oslo-politiet og fengselsvesenet skal være et slags forbrytersyndikat i lommene på organiserte kriminelle.

Grei nok
Kriminalromaner har sin egen dynamikk og sine egne lover. En av disse ser ut til å være at enkelte forfattere selger nesten utelukkende på sitt navn. Så selv om «Sønnen» har fått en del forholdsvis lunkne anmeldelser, virker det som den selger godt.
Som kriminallitteratur betraktet, står den seg derfor ikke til mer enn karakteren «Grei nok».

Jo Nesbø
SØNNEN
Aschehoug
511 sider

Publisert i Dagen 24. april 2014