torsdag 12. juni 2014

Prøysens samlede stubber

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Noen forfattere får navnet sitt knyttet til en sjanger som er helt deres egen, og som ingen kan kopiere etter dem. Odd Eidem fikk eierskapet til «flaneri»-sjangeren; Alf Prøysen til «stubbene». I nokså nøyaktig 19 år hadde han en tekst på trykk i Arbeiderbladet hver eneste lørdag. Den første sto lørdag 13. oktober 1951, den iste lørdag 17. oktober 1970 – få uker før han døde.


Nå er alle disse prosatekstene – 753 i tallet – blitt samlet i ett bind. I tillegg ble en del visetekster trykket som lørdagsstubber, men de er ikke med her. Om lag en tredel av prosastubbene har tidligere vært gitt ut i andre bøker, dels redigert av Prøysen selv, dels av andre. Årets bok er uansett en gave til alle Prøysen-venner, og er da også gitt ut i forbindelse med at det i år er 100 år siden han ble født.

«Livsverk»?
Samlingen er redigert av Jan Erik Vold, som dessuten har skrevet et meget grundig og interessant etterord. Her hevder han blant annet at Alf Prøysen leverte ikke mindre enn ti «livsverk».
Det kan nok virke som om definisjon på «livsverk» kan bli vel smal iblant, men selv om skjærer antallet ned til halvparten, står man overfor en betydelig kulturell innsats fra en mann som faktisk ikke ble mer enn 56 år. Som «livsverk» må man kunne regne både et halvt tusen visetekster, trekvart tusen kortnoveller (les: stubbene), et antall barnebøker som alle holder mål den dag i dag, og en betydelig artistkarriere.
Det femte livsverket er den betydningen han fikk med tanke på å gjøre dialekt til litterært verktøy.

Kortprosa
Alf Prøysens lørdagsstubber går inn i den sjangeren som heter «kortprosa». I norsk sammenheng ble uttrykket lansert på 1960-tallet, men fenomenet er langt eldre. Ofte var disse tekstene beregnet på aviser i utgangspunktet, slik som Johan Borgens «Mumle Gåsegg»-kåserier i Dagbladet.
Kjente og ukjente diktere har brukt denne formen, så som Henrik Wergeland, Per Sivle og Torvald Tu. De to siste brukte også betegnelsen «stubbar» om disse tekstene, som hentet sitt stoff fra henholdsvis Voss og Jæren.
Kortprosaen er ofte sjangeroverskridende, og kan være både kåseri og novelle, skjønnlitteratur og sakprosa.

Den «voksne» Prøysen
I Erik Byes vise om Alf Prøysen heter det at «han sang for alle, men helst for unga», og dette er nok det inntrykket som er blitt stående i manges bevissthet. Men hovedtyngden av det Alf Prøysen skrev var rettet mot et voksent publikum. Ikke minst gjelder det «stubbene». Selv de stubbene som handler om unger, har et voksent budskap, ofte med en skarp og litt uventet snert.
I de trekvarttusen stubbene er mange vonde sider ved samfunnet omtalt: Barnedrap, fosterfordrivelse, selvmord, farskapssaker, ugifte mødre, tjuveri, lureri, fengselsfugler, tvangsauksjoner og selvsagt sladder og mobbing.
For hva er vel et lokalsamfunn uten noen å sladre om?

«Kollektivhistorie»

Lest kronologisk, slik de også er trykket i denne boka, kan «Lørdagsstubber» leses som en kollektivhistorie om bygdelivet på Hedmark i første del av det tjuende århundre, skriver Jan Erik Vold i sitt essay i boka.
Iblant kan man nok kjenne igjen både fortelling og tematikk fra stubber som var skrevet tidligere, eller at det som senere ble ei vise, i utgangspunktet var en «stubb». Det gjelder for eksempel klassikeren «Aille så nær som a Ingebjørg».
Det er ingen original observasjon at dikteren Alf Prøysen var – og er – langt mer enn den barnetimeonkelen mange har oppfattet ham som. Både fordi han var så produktiv og så mangfoldig, har nok mange undervurdert ham som forfatter og hans betydning for norsk litteratur i det store og hele. Selv i forholdsvis nye litteraturhistoriske verk blir han forbigått i taushet eller bare nevnt i forbifarten.
Samlingen med «Lørdagsstubber» vil forhåpentligvis bidra til å endre på dette misforholdet.

Alf Prøysen
Lørdagsstubber
Redigert og med etterord av Jan Erik Vold
Tiden Norsk Forlag
1183 sider


Publisert i avisa Dagen torsdag 12. juni 2014

Ingen kommentarer: