fredag 20. juni 2014

Om livet og døden

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


Uttrykket «å være reiseklar» brukes ofte i kristne sammenhenger, gjerne om en som enten ligger på det siste, eller som er gått bort. Dersom vedkommende er eller var «reiseklar», ligger det en trøst i dette for de etterlatte.




Det er denne metaforikken som melder seg når man leser Tore Stubberuds nye roman, som heter nettopp «Reiseklar». Det som i utgangspunktet var ment å være en roman om den siste tiden i livet til forfatterens bestefar, som slagpasient på Sarpsborg sykehus for 50 år siden, fikk en helt annen aktualitet etter at forfatteren selv ble utsatt for en alvorlig hjemmeulykke og fikk knust venstrearmen.
Ulykken skjedde en novemberdag i 2010. Tore Stubberud skulle henge opp en varmelampe i kjelleren under låven på gården sin, slik at vannrørene ikke skulle fryse. Så blir trappa borte under bena hans, markspist og råtten, med et svev mot sementen som resultat. Den aktive bonden, forleggeren og forfatteren blir langtidspasient på Sykehuset Østfold Fredrikstad.
Hva skjer med et menneske når man blir pasient? Hjelpeløs og overlatt til andre?
Dette skriver han om i denne boka, som er definert som en roman, men som like gjerne kunne vært et essay om livet på sykehuset. Et sentralt poeng i boka er at pasientlivet mangler «det sosiale». Livet som pasient blir sammenliknet med livet på det for lengst nedlagte Glommen Hotell i Sarpsborg, der arbeidere på Borregaard ble innlosjert i sin tid. I en slags visjon om dette hotellet søker Stubberud etter det som det moderne sykehusvesenet har mistet. Boka kan derfor leses som en kritikk av den mangelen på varme som nok en del pasienter føler at det opplever i møtet med norske sykehus og norsk helsevesen.
Det er én måte å lese boka på.

Besteforeldre
Selv fascineres jeg mer fortellingen om forfatterens besteforeldre, og senere forfatterens far, og deres sykdom og død.
Da bestemoren døde, en marsdag i 1953, meddelte bestefaren familien dette med ordene «Nå har ho mamma reist». Det er noe dypt gjenkjennelig over en slik replikk. Både bestefaren og bestemoren hadde hatt et sterkt forhold til bedehuset og kristentroen. Det å reise eller å flytte var en vanlig måte å omtale døden på.
Tore Stubberud har også i andre romaner behandlet denne dynamikken mellom kristenfolk og arbeiderbevegelse som var et kjennetegn på store deler av Østfold både i mellomkrigstida og etterkrigstida.
Også i omtalen av bestefarens og senere farens død er dette merkbart til stede. Det viser seg ikke minst i den fabel-liknende fortellingen om den underlige mannen som kom til Sarpsborg med tog den dagen bestefaren døde, og som ingen hadde sett maken til før. «Han hadde langt, svart hår, helt til skuldrene, kjemmet til to sider med en tydelig markert midtskill, sorte, behagelige øyne og et mildt uttrykk, det var flere som senere fortalte om nettopp det. Hvor mild han var.» Han hadde ingen bagasje, og gikk barbent i et par sandaler, enda det var midt på vinteren
Var det Jesus som kom for å hente den reiseklare bestefaren?
Det er leseren som må både stille og svare på spørsmålet.
Jeg tror det kan være en like spennende – og relevant – måte å lese boka på.

Tore Stubberud
REISEKLAR
Roman
Aschehoug
155 sider


Publisert i Dagen 19. juni 2014

Ingen kommentarer: