tirsdag 30. mai 2017

Maran Ata-historien


Av Nils-Petter Enstad
Bokomtale


Med boka «Som et stormvær» har Ole Bjørn Saltnes gitt en presentasjon av Maran Ata-bevegelsens historie i Norge.


Boka kommer 60 år etter at en gruppe «ledende brødre» innen pinsebevegelsen vedtok en uttalelse der man tok «bestemt avstand» fra den virksomheten som predikanten Aage Samuelsen sto for. Den var «vesensfremmed for pinsevekkelsen», het det i uttalelsen, som både var ment som, og ble oppfattet som, en bruddkommando mellom pinsebevegelsen og den samme bevegelsens mest kjente predikant.

Aage Samuelsen
Det sier seg selv at i en bok om Maran Ata-vekkelsen vil historien – eller historiene – om personen Aage Samuelsen ta mye plass.
Fremdeles er det hans navn mange forbinder med Maran Ata-begrepet, til tross for at det kom til et nytt brudd mellom «Broder Aage» og den bevegelsen han langt på vei hadde skapt mindre enn ti år etter det første bruddet.
Den første Maran Ata-menigheten var blitt dannet i 1959; bruddet mellom Samuelsen og Maran Ata kom i 1966.

Betydning
Samuelsens betydning preger også boka.
Omslaget domineres av et bilde av predikanten i hans velmaktsdager, og når Saltnes skal beskrive Maran Ata-teologien, er det først og fremst Aage Samuelsen han bruker som kilde. Dette til tross for at forfatteren medgir at Samuelsen verken var noen god organisator eller noen original, teologisk tenker.
Jeg synes det er beundringsverdig at Ole Bjørn Saltnes har tatt på seg å skrive denne boka.
Ut fra egen bakgrunn, både som forfatter og forlagsmedarbeider, skulle jeg likevel ønske at utgiveren hadde brukt litt ressurser på nettopp det forlagsmessige, og på struktureringen av manuskriptet.
Det blir litt mange navn på personer som trolig bare de aller mest ihuga insiderne kjenner.

Maktkamp
Når det er sagt: Det er bra at Maran Ata-historien blir fortalt av en som kjenner den innenfra, og har fulgt med den gjennom så å si hele dens historie.
Fram til nå har den vært fortalt av andre.
Da har den historiske sannhet gjerne vært at bruddet mellom pinsebevegelsen og «Broder Aage» kom fordi sistnevnte var blitt så radikal.
I uttalelsen fra Hedmarktoppen henvises det eksplisitt til medieoppslagene fra Aages møter.
Saltnes forteller en annen historie.
Den handler først og fremst om en maktkamp innad i pinsebevegelsen, mellom Aage Samuelsen frie, folkelige stil og radikale forkynnelse, og en etter hvert mer og mer borgerliggjort pinsebevegelse.
Som i konflikten med Aril Edvardsen på 1970-tallet, var dette en sak der «ledende brødre» nok sto mer fram som ledende enn som brødre.
Mange av de samme virkemidlene ble tatt i bruk: Predikanter ble boikottet og både innlegg og annonser ble nektet spalteplass i hovedorganet Korsets Seier.

Splittelser
Maran Ata-bevegelsen ble til som følge av splittelse og utviklingen av den har også vært preget av splittelser. Predikanter som brøt samarbeidet med hverandre, menigheter som ble delt og nye bevegelser som oppsto.
I den grad man kan snakke om en Maran Ata-vekkelse, slik forfatteren gjør både i bokas undertittel og i selve boka, varte den bare noen få år. Etter bruddet mellom Maran Ata og Aage Samuelsen i 1966 var vekkelsen om ikke over, så på hell. Det medgir da også Saltnes rett ut.
Aage selv var i liten grad var predikant etter 1966. Han var mer en religiøs artist og medieklovn.
Selv var jeg på et møte med Aage Samuelsen i Turnhallen i Oslo våren 1972; vi var noen kadetter fra Frelsesarmeens krigsskole som brukte en frisøndag til det. Møtet var mer show enn gudstjeneste, men sangen fenget oss jo, 19-20-åringer som vi var.
Og det er vel også Aage Samuelsens viktigste arv til nye generasjoner: Et antall sanger der noen er veldig gode, mange er helt greie og noen er direkte dårlige.

Dagens Maran Ata
Det ble dannet en rekke Maran Ata-menigheter i årene fra 1959.
Den eldste av dem, Oslo-menigheten i Møllergata, er fremdeles i virksomhet. Men mange ble nedlagt etter kortere eller lengre tid, mange ble splittet opp og en del har valgt å slutte seg den «vanlige» pinsebevegelsen. 
Slik jeg leser Saltnes sin bok, er det fire rene Maran Ata-menigheter igjen i Norge i dag. Han nevner Oslo, Gjøvik, Mandal og Stavanger.
Disse samles til et årlig stevne i Seljord i Telemark, et stevne som også trekker folk fra andre kristne sammenhenger; de fleste trolig fra pinsemenigheter og De Frie Venner.

Stridsøkser begravd
Det som må ha vært av stridsøkser mellom Maran Ata og pinsebevegelsen ser også ut til å være begravd.
Ett av forordene i boka er da også skrevet av lederen for pinsebevegelsen i Norge. Konflikten var nok mer personlig enn teologisk.
Noe av det Aage ble kritisert for, var sin forkynnelse og praksis rundt helbredelse ved bønn.
Men det er mange pinsepredikanter som har ment og sagt det samme som ham, selv om de ikke sa det på samme måte.
Boka «Som et stormvær» gir mye interessant og god, førstehånds informasjon om en bevegelse og et fenomen mange av oss dels har hatt en viss distanse til, dels bare har hørt og lest om fra andre.
Nå foreligger det som må kunne kalles bevegelsens egen fortelling.

Ole Bjørn Saltnes
SOM ET STORMVÆR
En bok om Maranata-vekkelsen
Misjon Europa Forlag
286 sider


Publisert i Dagen 31. mai 2017

Ingen kommentarer: