onsdag 15. november 2017

Fra forbilde til hat-ikon



Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse


I 1931 var hun på tale som landets første, kvinnelige statsråd. 15 år senere var hun det kanskje mest hatede og baktalte menneske i Norge. Nå foreligger boka om Olga Bjoner, bondekvinnelederen som i ettertid huskes som «Riksrøya».


I mange år var det heltene og – en sjelden gang – heltinnene fra krigen det ble skrevet bøker om. I de senere årene har det også kommet bøker om de som endte på «den gale siden», landssvikerne og forræderne, frontkjemperne og torturistene.
Med boka «Førerkvinnen» har Bjørn Steinar Meyer gitt oss den første biografien om en av de kvinnelige krigsforbryterne.
Det er blitt en omfattende og detaljrik bok (kanskje litt vel detaljert iblant), og den formidler fortellingen om det kanskje lengste fallet i anseelse som noen person, mann eller kvinne, opplevde i krigsårene.

Ressurssterk
Olga Bjoner var en ressurssterk, intelligent begavet kvinne.
Hun ble født i 1887 i Askim. Faren hennes var lærer, og ble etter hvert rektor på en av bygdas barneskoler.
I 1912 giftet datteren seg med bonden på Øvre Bjoner i Hobøl kommune. Her ble hun boende resten av livet. Hun omtalte seg selv med stolthet som «bondekone», og gikk inn i alle de oppgave som lå i det: To barnefødsler tett på hverandre, ansvaret for et stort, tungdrevent hus og som pleierske for en sykelig svigerfar.
I tillegg organiserte hun ulike aktiviteter for bygdas barn, hun tok lærervikariater, selv om hun strengt tatt ikke var kvalifisert for dem, organist i kirken og fra 1920 frilansmedarbeider i lokalavisa Øvre Smaalenene.
I 1921 begynte hun det arbeidet som kunne blitt stående som hennes livsverk og minnesmerke: Oppbyggingen av en norske bondekvinnebevegelse. Det første laget ble dannet i 1921 og fram til 1940 ble det dannet 500 bondekvinnelag i Norge.
Olga Bjoner var leder for denne bevegelsen, hun var redaktør for bladet deres, bidragsyter i en rekke aviser og reiste land og strand rundt som foredragsholder.

Politikk
Da bondebevegelsen dannet sitt eget, politiske parti i 1920, var dette etter Olgas hjerte, selv om i liten grad engasjerte seg i det partipolitiske arbeidet. Et av kapitlene i boka om henne heter rett og slett «Hevet over politikken».
Da Bondepartiet fikk regjeringsmakten i 1931, var Olga Bjoner en av dem statsminister Peder Kolstad vurderte å utnevne til statsråd. Men han skal ha kommet til at man kunne ikke ha en statsråd fra samme fylke som statsministeren selv. Han var nemlig fra Borge, som nå er en del av Fredrikstad.
I stedet huskes regjeringen best for sin forsvarsminister. Han het Vidkun Quisling og var en mann som Olga på den tiden hadde liten sans for. Senere skulle hun bli en stor beundrer av ham.

Ideologi
Som den toneangivende i bondekvinnebevegelsen, utviklet Olga en ideologi som er blitt omtalt som «agrarfeminisme».
Fra sin far skolelæreren hadde hun fått med seg en oppfatning av at bondebarn nærmest pr. definisjon var mer begavet enn bysbarn. Med et slikt utgangspunkt kan man lett komme til å få holdninger som ettertiden vil kunne vurderes som rasisme. I dette lå også en utpreget grad av antisemittisme, noe som imidlertid var svært vanlig i en rekke miljøer i Norge i mellomkrigstida.
Da den tyske okkupasjonen var et faktum, og Nasjonal Samling ble eneste, lovlige parti i Norge, meldte hun seg inn i dette. Hun ble leder av partiets kvinneorganisasjon og fikk tittelen «riksleder».
Med sine 53 år ved krigsutbruddet, sin ikke spesielt feminine utstråling og ikke minst med en nærmest militær klesdrakt, ble hun fort et symbol på alt «gode nordmenn» hatet ved «den nye tid».
Også innad i det norske nazimiljøet var hun omstridt, slik sterke kvinner gjerne blir, ikke minst i den typen «gutteklubber» som dette var. Betegnelsen «riksrøya» ble derfor brukt både av motstandsfolk og nazister.
At hun gjennom mesteparten av krigsårene bodde alene i Oslo, mens ektemannen var på gården i Hobøl, var også et takknemlig grunnlag for både rykter og sladder.

«Oppgjøret»
Olga Bjoner var nok vant med å være kontroversiell, men hvor hatet hun var blitt, gikk nok ikke opp for henne før etter krigens slutt.
Som alle «stornazister», ble også hun gjenstand for et rettsoppgjør, og som for så mange av dem, ble også hennes erfaring at det dreide seg mer om et hevnoppgjør enn et rettsoppgjør.
Det handlet om alt fra brudd på elementære, juridiske spilleregler til rene og grove overgrep. I den nokså bitre boka «Dette har hendt. Et tidsbilde» fra 1955 forteller hun om dette.
Men i 1955 var ikke etterkrigs-Norge modent for å ta et selvkritisk oppgjør med seg selv, og boka ble avfeid.
Bjørn Steinar Meyer, som har en mangeårig bakgrunn som pressemann nettopp i Indre Østfold, siterer flittig fra denne boka, og slår fast at de overgrepene Olga Bjoner sier hun ble utsatt for, faktisk skjedde.

Biografi
Med sine 399 sider er «Førerkvinnen» blitt litt av murstein, både som bok og som leseprosjekt.
Ikke alt er like viktig eller like interessant.
Men gjennom de mange detaljene møter leseren en evnerik og viljesterk kvinne med et stort engasjement og en enorm arbeidskraft.
For denne leseren blir Olga Bjoner aldri en kvinne jeg ville kunne like eller ha sans for. Nettopp derfor provoserer det meg ekstra sterkt at det norske rettsapparatet, fra voktere til fengselsdirektører, til helsevesen og domstol, ikke var i stand til å behandle en slagen fiende på en anstendig måte, slik de verdiene man påsto at man hadde kjempet for skulle tilsi.

Bjørn Steinar Meyer
FØRERKVINNEN
Commentum Forlag
399 sider


Publisert i Dagen 15. november 2017

Ingen kommentarer: