Når hyrdene svikter

Av Nils-Petter Enstad
Bokanmeldelse

Så foreligger den: Boka om den gruppen prester som under krigen valgte å stille seg i okkupasjonsmaktens tjeneste, ikke bare som prester, men som biskoper. I «Quislings biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste» kan man lese om de 11 som er gått inn i historien som «nazibiskoper». Det er fascinerende lesning.

Den norske kirke var en viktig arena for motstandskampen i krigsårene 1940-45. Det var en kamp nazimyndighetene var dårlig forberedt på, og som de tapte, nærmest dag for dag.
Det eksemplet som både prester, biskoper og kristenfolk satte, viser også for ettertiden hvor viktig det er at den kristne kirke er maktkritisk, nærmest på instinkt.
Denne maktkritiske holdningen trenger man også under demokratiske tilstander.
Det er blitt en del bøker om både kirkekampen som sådan og om nazikirken i årenes løp.
De første kom bare måneder etter krigens slutt, skrevet av prester og aktører på seierherrenes side. Dette ikke bare preger disse bøkene, men skjemmer dem.
Boka om «Quislings biskoper» er skrevet av historikeren Geir Thorsdahl.
Han er, i likhet med anmelderen, født om lag ti år etter krigens slutt. Det betyr at han som forfatter og jeg som leser kan ha den nødvendige distanse til så vel tidsepoken det er snakk om, som de personene han forteller om.

Helter eller skurker?
Og det kan slås fast med det samme: Det var ingen helter i det persongalleriet som utgjorde nazikirkens biskoper. Det var det neppe blant de prestene som valgte å være «lojale» mot «den nye tid» heller.
Av 750 prester valgte om lag 60 å spille på lag med nazimyndighetene. Disse måtte derfor lete med lys og lykte etter folk som var villige til å gjøre prestetjeneste for en nazifisert kirke. Og man fant noen – likt og ulikt. Noen var nok rene lykkejegere, andre var mer oppriktige.
Om noen av dem må vel kunne innrømmes at det var ikke helt samsvar mellom ambisjoner og nådegaveutrustning.
Men om det ikke er noen helter i Thorsdahls bok, er det nok ingen rene skurker heller.
De fleste nazibiskopene var eldre, konservative menn som var sterkt kritiske til «bolsjevismen» og Sovjet.
Også i teologien var de konservative, med bakgrunn i så vel ytre- som indremisjonsbevegelser.

Politisk
De fleste, men ikke alle, var medlemmer av Nasjonal Samling. Men også blant de innmeldte var det nyanser, fra de meget nidkjære til de helt passive. Den ivrigste av dem presterte å opptre i hirduniform under enkelte gudstjenester.
En av biskopene, salmedikteren Dagfinn Zwilgmeyer, meldte seg også ut igjen av NS, sa opp sin bispestilling og begynte i stedet som gymnaslærer de to siste krigsårene.
Alle biskopene ble stilt for retten etter krigen og fikk dommer på mellom ti og tre og et halvt år.
Ingen av dem sonte dommene fullt ut.
Alle ble også fradømt sine presterettigheter, og bare nevnte Dagfinn Zwilgmeyer fikk disse tilbake etter noen år.
Geir Thorsdahl har som historiker jobbet særlig med ytterliggående bevegelser på den politiske høyrefløyen.
Med arbeidet om Quislings biskoper har han gitt ut sin første bok.
Det er et grundig arbeid, og et viktig bidrag til kunnskapen om kirkekampen i Norge, også når det gjelder de som kjempet på «den gale siden».

Geir Thorsdahl
Quislings biskoper
En norsk kirke i nazismens tjeneste
Kagge Forlag
319 sider

Publisert i Magasinet Kristne Arbeidere nr. 4/2017