Gikk sin egen vei
Inger Marie Andersen ble født på Elverum i 1881 som datter av en på det tidspunktet vellykket forretningsmann. Hun var eldst i en barneflokk på åtte. Da hun var ni år gikk faren konkurs, og det sosiale stigma som dette medførte, lå som en skygge over henne i mange år, selv om faren klarte å bygge seg opp igjen sosialt.
Som barn skal hun en gang ha blitt spurt hva hun helst ville bli: Intelligent eller vakker. Hun svarte «intelligent», før hun la til: -Men jeg vil være pen også.
Hun ble begge deler.
Foreldrene lot henne få skolegang, og i 1901 avla hun eksamen artium som privatist; en sjelden ting for jenter den gang. Etter noen år som lærerinne (som det het den gang!), kom hun i kontakt med en omreisende teatergruppe, Det Norske Skuespillerselskab, og lederen for dette: Dore Lavik.
De ble samboere, noe som var straffbart etter norsk lov på den tiden. Hun kalte seg derfor Marie Lavik i denne tiden.
En av rollene hun fikk, var som Elina i skuespillet «Ved Rigets Port» av Knut Hamsun.
«Men herregud, så pen De er, da, barn», skal være det første Hamsun sa da de møttes første gang.
Siden var det dem. Det tok mindre enn en uke.
I 1909 ble de gift. Hun var 28 år. Han var straks 50.
Fru Hamsun
Det ble et stormfullt ekteskap.
Knut Hamsuns ego var enormt, og Marie fant seg i mer enn de fleste kvinner ville gjort, selv i en tid da kjønnsrollene var helt andre enn i dag.
De fikk fire barn sammen.
Knut Hamsun må ha visst at Marie ønsket å være noe mer enn husmor og fødemaskin. I mange år var det likevel slik hennes hverdag fungerte, ikke minst i de periodene da han reiste bort for å gjøre ferdig den neste boka og overlot både gårdsdrift, hjem og barneoppdragelse til henne.
Som ung skuespiller ble hun vurdert som meget lovende, og spådd en lysende framtid på scenen. Så giftet hun seg med en som foraktet alt som hadde med teater og skuespill å gjøre, og først i 1922 kunne hun igjen vise at hun hadde en egen, kunstnerisk identitet. Først med to diktsamlinger, så med en serie barnebøker.
Lyrikken hadde ektemannen bare så vidt vært innom og barnebøker hadde han definitivt ikke skrevet.
På det tidspunktet var familien etablert på Nørholm, og økonomien var også trygg, blant annet takket være Nobelprisen i litteratur som Hamsun fikk i 1920.
Politikk
Anne Hege Simonsens bok «Kjærlighet og mørke» er en bok om Marie Hamsun. Det har det vært behov for å få.
Ved å gå gjennom min egen «Hamsun-hylle» fant jeg nærmere 20 bøker om Knut Hamsun, én om Marie og én om datteren Ellinor.
Selvsagt er Marie omtalt også i mange av «Knut»-bøkene, men det er stort sett på hans premisser. Det må sies å gjelde også for Maries selvbiografiske bok «Regnbuen».
I denne boka er forholdet omvendt. Her er det Maries stemme man får høre og det er hun som er i fokus.
Ekteskapet mellom Marie og Knut var en stormfull affære. «Stormene» var det nok stort sett han som sto for, med både sjalusi, eiertrang og ikke minst et gigantisk ego. Hun tok ut sin frustrasjon i en svært åpenhjertig korrespondanse med venninnen Cecilia Aagaard.
På et tidspunkt fant hun seg også en arena i politikken.
Knut Hamsun hadde alt fra ungdommen hatt en dyp aversjon mot England og det engelske, og en tilsvarende beundring for Tyskland og det tyske. Det var han ikke alene om i norsk kulturliv; heller ikke utover på 1930-tallet, da Hitler hadde makten i Tyskland.
Dette synet delte Marie. Men da tyske tropper okkuperte Norge i april 1940 valgte de aller fleste som fram til da hadde hatt en viss sympati med Hitler-styret og bagatellisert jødeforfølgelsene i landet å ta avstand.
Ikke så med ekteparet på Nørholm.
Marie meldte seg tilmed inn i Nasjonal Samling og hadde lokale tillitsverv her.
Hun besøkte Tyskland flittig i de fem årene og hadde turneer der hun leste fra både egne og ektemannens bøker.
Og mens det vanskelig kan argumenteres for at Knut Hamsun var noen antisemitt, tok Marie også denne siden av nazi-ideologien helt ut.
Denne holdningen bevarte hun til sin dødsdag. Hun var ingen rasist, sa hun selv, men altså: Jødene!
En holdning man kan ane i en del sammenhenger den dag i dag.
Dekkende tittel
Tittelen på boka om Marie Hamsun – «Kjærlighet og mørke» - er svært dekkende for fortellingen om hennes liv, og hennes ekteskap. Alle stormer til tross må det ha vært mye kjærlighet mellom henne og Knut.
Da de ble forsonet igjen i 1950, fem år etter at Knut hadde gjort et dramatisk brudd med henne, var dette alt som ble sagt om de fem årene: «Du ble lenge, Marie! I hele denne tiden har jeg ikke hatt andre å snakke med enn Gud».
Mer ble ikke sagt senere heller.
Selv holdt Marie Gud på armlengdes avstand det meste av livet, etter at lillebroren «Viffen» døde i en tragisk ulykke som barn. Mot slutten av livet ble Grimstad-presten Carl Torp en samtalepartner for henne. Til ham skal hun ha sagt noen ord som senere ble sitert i flere sammenhenger: En kristen er helgardert.
Et slikt utsagn kan leses som et avklart, kristent vitnesbyrd, men også som en litt kynisk oppsummering; en «helgardering».
Den definitive biografien?
Anne Hege Simonsens bok er blitt kalt «den definitive biografien om Marie Hamsun» av enkelte anmeldere.
Med sine nesten 400 sider er den både omfattende og detaljrik.
Men det fortjener Marie Hamsun.
Hun var så mye mer enn bare «fruen til Nørholm» - på godt og vondt.
Anne Hege Simonsen
Kjærlighet og mørke
En biografi om Marie Hamsun
Res Publica
Publisert i Arendals Tidende 7. mai 2019
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar