Av Nils-Petter Enstad
Var T.B. Barratt den mest undervurderte kirkelederen i Norge i det forrige århundre? Redaktøren og forfatteren Vebjørn Selbekk stiller spørsmålet i sin nye bok ”T.B. Barratt – forfulgt og etterfulgt”. Boka er en biografi over mannen som for nokså nøyaktig 100 år siden introduserte den moderne pinsebevegelsen i Norge. Det er blitt en velskrevet, velkomponert og interessant bok om mannen som – muligens – var den mest undervurderte kirkelederen i Norge i det forrige århundre.
Historien om T.B. Barratt er tilsynelatende godt kjent fra før.
Han var født i England i 1862 og døde i Oslo i 1940.
Fram til 1906 var han en energisk, kreativ og framfor alt framgangsrik metodistprest i Norge.
Han startet virksomheter, deltok i samfunnsdebatten og var politisk aktiv, bare for å nevne noe.
Under et opphold i USA kom han i kontakt med en radikal, kristen forkynnelse som fokuserte på Åndens fylde og Jesu gjenkomst. Etter selv å ha gjort en åndelig erfaring som gjerne kalles for åndsdåpen, kom han til Norge og begynte å forkynne og vitne om det han hadde opplevd.
Slik kom pinsebevegelsen til Norge.
Vebjørn Selbekk har imidlertid gjort noe langt mer med sin bok enn bare å fortelle denne historien en gang til, og det gjør boka hans både spennende og interessant. Han setter mannen inn i de ulike sammenhenger han opptrådte i, og hvert kapittel har fått tittel etter disse sammenhengene: ”Tenåringspredikanten” – ”Menighetsplanteren” – ”Politikeren” - ”Ildvitnet”.
At det norske språk også er blitt tilført et helt nytt ord – ”Løpsfullføreren” – noterer jeg meg med et lite smil.
Akser
Undertittelen på boka blir på mange måter de to aksene framstillingen dreier seg rundt.
”Forfulgt og etterfulgt” er et godt ordspill, selv om jeg for min del synes det blir litt overdrevet å framstille Barratt som en som ble ”forfulgt”. I kristen sammenheng er det er et veldig sterkt ord, og det er tross alt et stykke fra keiser Nero til den norske tabloidpressen, det være seg for 100 år siden og i dag.
Men den bakgrunn anmelderen har, er det nærliggende å sammenlikne hetsingen av så vel Barratt selv som de første pinsevennene med det som de første frelsessoldatene ble utsatt for: Sjikane i pressen, personlige ubehageligheter, skjellsord og nidviser.
Det er ingen tvil om at forfatteren nærer en enorm beundring for sitt objekt.
Det er et sjarmerende trekk ved boka, men gjør også at den blir litt ukritisk på en del felter.
Ikke minst gjelder det de brå rundkastene Barratt gjorde i en del spørsmål, både av teologisk og organisatorisk art. For ham gikk de vel ut på det samme.
Ett av disse rundkastene gjorde at han gikk fra å være en av norsk kristenlivs fremste alliansebyggere og økumener, til å bli ikke så lite sekterisk.
Et annet gjorde at han gikk fra å ha opplevd sin åndsdåp som metodist, og i nesten ti år etterpå ment at hans metodistiske barnedåp var fullverdig, kristen dåp, til å bli en nokså aggressiv voksendåpspolemiker, som avviste at barnedåp var sann dåp.
Rundkast
Noen ganger kunne disse rundkastene skape større problemer for andre enn for ham selv, som når han først bygget opp en misjonsorganisasjon for pinsebevegelsen, for deretter å legge den ned igjen nærmest over natta.
Man skal ha respekt for en leder som erkjenner at han er underveis, og kommer til andre konklusjoner enn han har stått for tidligere.
Men respekten ville vært enda større om den samme lederen la for dagen en viss ydmykhet både for nye og tidligere standpunkter, og lot også andre få bruke tid på sine prosesser, enten de nå førte til samme resultat, eller til andre.
Det er liten tvil om at fra 1920-tallet og fram til sin død, hadde T.B. Barratt en makt og innflytelse over norsk – kanskje også nordisk – pinsebevegelse, som bare kan sammenliknes med den William Booth hadde over Frelsesarmeen noen tiår før.
Kilder
Vebjørn Selbekk dokumenterer på forskjellige måter at han har studert sitt stoff grundig. Litteraturlista er omfattende når det gjelder bøker, men kanskje litt ufullstendig når det gjelder aviser og tidsskrifter.
Kanskje kunne forfatteren også ha brukt noe mer plass på en side ved den klassiske pinseforkynnelsen som ikke kommer særlig fram i denne boka, nemlig at forkynnelsen om åndsdåpen ble satt i et eskatologisk perspektiv: Ånden blir utgytt fordi Jesus kommer snart.
At T.B. Barratt var kommunepolitiker i hovedstaden i et par perioder på 1890-tallet, var nytt for denne anmelder.
Han var valgt inn på Avholdspartiets liste, for øvrig en liste som Othilie Tonning, pioneren for Frelsesarmeens sosialarbeid, ble valgt inn på ti år senere.
Han syslet også med planer om å starte et kristent, politisk parti.
Slik jeg leser denne delen av Selbekks bok, var årene fram til opplevelsen i USA preget av en rastløshet som nok ga seg mange kreative utslag, men som også skapte inntrykket av en mann som ikke helt visste hvor han skulle sette inn evner og krefter. Gjennom den erfaringen han gjorde i 1906 fant virketrangen en arena der både mannen og verket blomstret opp.
Det er ingen tvil om at T.B. Barratt er et navn som vil bli stående som et av de store i norsk kirkehistorie så lenge det finnes et slikt fag. Vebjørn Selbekks bok vil kunne bidra til å gjøre mannen, verket og budskapet kjent for nye generasjoner.
Vebjørn K. Selbekk
T.B. BARRATT
Forfulgt og etterfulgt
Forord av Emanuel Minos
Hermon Forlag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar