Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE
BOKOMTALE
Ingen har vært leder i Arbeiderpartiet så lenge som ham, få har sittet så lenge i regjering, han var både statsminister og stortingspresident. Likevel er han på mange måter en ”glemt mann” i norsk historie, barnearbeideren og elektrikeren fra Sarpsborg, Oscar Fredrik Torp (1893 – 1958). Nå har han fått sin biografi, som langt på vei gir ham den plassen i norsk historie som han fortjener.
Oscar Torps ettermæle er for alltid preget av omstendighetene rundt så vel hans tiltredelse som statsminister i Norge høsten 1951, som hans avgang på nyåret i 1955. Under ”normale” politiske og omstendigheter ville han ha blitt statsminister minst ti år tidligere. Ved årsskiftet 1939/40 var det bare et tidsspørsmål før Johan Nygaardsvold ville trekke seg tilbake og overlate ansvaret til Torp, som da var finansminister, og dessuten hadde vært leder for Arbeiderpartiet siden 1923.
Men slik begivenhetene utviklet seg i 1940 og framover, var det ikke ”normale” omstendigheter lenger, verken politisk eller historisk. Oscar Torp dro i landflyktighet til London, sammen med resten av regjeringen, etter først å ha berget Norges Bank sine gullreserver unna de tyske okkupasjonsstyrkene.
I mai 1945 kom han tilbake, bare for å oppdage at hans nestformann i partiet hadde overtatt hans plass, hans funksjon og hans klubbe, og ikke hadde til hensikt å gi fra seg noen av delene. De hadde vært nære medarbeidere helt siden den store partistriden på 1920-tallet, da Arbeiderpartiet i en periode var splittet i tre partier. Bare 29 år gammel var Oscar Torp blitt partileder, mens den fire år yngre Gerhardsen ble valgt som sekretær.
Da Johan Nygaardsvold dannet regjering i 1935, var partilederen en av dem han ville ha med, og Torp var både forsvarsminister og sosialminister, før han ble finansminister i 1939.
SELVLÆRT
Oscar Torp var på mange måter prototypen på en arbeiderklassens helt som arbeidet seg opp fra bunnen av det norske klassesamfunnet i begynnelsen av det 20. århundre, og som bekledde de fremste og viktigste stillingene i samfunnet. Han var eldst i en stor søskenflokk, der faren reiste til Amerika og aldri kom tilbake. Fra han var sju år gammel tok han seg arbeid for å bidra til familiens underhold. Etter endt folkeskole, begynte han først i smedlære, men fikk så fagbrev som elektriker. Samtidig engasjerte han seg i politisk arbeid og i fagforeningsarbeid.
Slik han beskrives i boka historikeren Hans Olav Lahlum har gitt ut på Cappelen (”Oscar Torp. En politisk biografi”), kan det ikke være tvil om at Oscar Torp var en betydelig politiker med en stort menneskelig og intellektuelt potensial, forut for sin tid på en rekke områder, en raus personlighet og meget omgjengelig.
Han vokste med de oppgavene han fikk, og han modererte seg politisk etter hvert som ansvaret vokste og alvoret gikk opp for ham. I de mest radikale delene av arbeiderbevegelsen ble det ofte harselert over politikere som gikk gjennom den typen prosesser. På den andre side vil det alltid være slik at ansvar gjør noe med en politiker, slik at det blir viktigere å finne hensiktmessige løsninger enn å være ideologisk rettroende.
STATSMINISTER
I 1951 fikk så Oscar Torp den jobben han under normale omstendigheter ville fått minst ti år tidligere: Han ble landets statsminister. I de første årene etter krigen hadde han, som en av de ytterst få fra London-regjeringen som fortsatte som statsråd, tatt på seg regjeringens verste uriaspost som forsynings- og gjenreisningsminister. Kritikken hagle fra alle kanter fra folk og miljøer som var misfornøyd med at ikke akkurat deres felt ble prioritert høyere, og støtten fra resten av kollegiet, og ikke minst statsministeren, kunne nok vært større. I 1947 søkte han stillingen som fylkesmann i Vestfold, tiltrådte i 1948, men allerede i 1949 var han tilbake i politikken som stortingsrepresentant fra sitt nye fylke. Tidligere hadde han representert Oslo på Stortinget.
Det er få politiske begivenheter som har vært så omdiskutert som da Einar Gerhardsen trakk seg som statsminister i 1951, og overlot ansvaret til Oscar Torp. Gerhardsens egen begrunnelse var han var ”sliten”. Med tanke på at han fortsatte som partileder, overtok Torps ansvar for gruppeleder og dertil lot seg velge til stortingspresident, er det med rette blitt ironisert mye over denne begrunnelsen. Hvor sliten kan man bli, liksom?
Oscar Torp var en meget populær statsminister de to første av de tre årene han satt i stillingen. Valget i 1953 ble en suksess for Arbeiderpartiet, som beholdt sitt rene flertall i Stortinget. Oscar Torp selv hadde vært engstelig for å bli stående som den som tapte det flertallet Einar Gerhardsen hadde vunnet i 1949. I stedet sikret han det, og så ingen grunn til at han ikke skulle fortsette som regjeringssjef enda en tid. At han trivdes med å være statsminister, er det ingen tvil om. Men her gjorde Torp trolig opp regning uten vert. For etter valgseieren ville Einar tilbake i rollen som landsfader. Han var uthvilt, for å si det slik. Og siden Torp ikke tok instruksjon, begynte en nokså sjofel prosess for å presse ham ut og få Gerhardsen tilbake. Om det var andre – les partisekretær Haakon Lie og LO-leder Konrad Nordahl – som gjorde grovarbeidet, var prosessen initiert av Gerhardsen.
I romjula 1954 ga partilederen klar beskjed til statsministeren: Han burde trekke seg. ”Dette kunne jeg si så mye lettere hadde det ikke vært for jeg vet at jeg selv er på tale som ny statsminister,” som han formulerte seg. Behandlingen av Oscar Torp er en skamplett som alltid vil klebe ved Einar Gerhardsens minne. For andre gang hadde han presset Torp ut av en stilling i det politiske liv.
Fra januar 1955 og fram til sin brå død 1. mai 1958 var Oscar Torp stortingspresident.
SKYGGE
Med tanke på den sentrale rollen Oscar Torp spilte i mange år i norsk offentlig liv, og som toppolitiker gjennom mer enn 25 år, er det nesten utrolig at det først nå er skrevet en omfattende, faglig biografi om ham og hans innsats. Om Einar Gerhardsen har det vært skrevet en rekke bøker, og han skrev også selv et omfattende erindringsverk i fem bind.
Hans Olav Lahlums bok er viktig, både ved at den nyanserer bildet av Einar Gerhardsen og ikke minst ved at den løfter en av norsk politikks virkelige hedersmenn, partilederen, statsministeren og stortingspresidenten Oscar Torp, ut av glemselen og gir ham noe av den plassen i norsk historie som han har krav på.
Hans Olav Lahlumn
OSCAR TORP
En politisk biografi
Cappelen
Men slik begivenhetene utviklet seg i 1940 og framover, var det ikke ”normale” omstendigheter lenger, verken politisk eller historisk. Oscar Torp dro i landflyktighet til London, sammen med resten av regjeringen, etter først å ha berget Norges Bank sine gullreserver unna de tyske okkupasjonsstyrkene.
I mai 1945 kom han tilbake, bare for å oppdage at hans nestformann i partiet hadde overtatt hans plass, hans funksjon og hans klubbe, og ikke hadde til hensikt å gi fra seg noen av delene. De hadde vært nære medarbeidere helt siden den store partistriden på 1920-tallet, da Arbeiderpartiet i en periode var splittet i tre partier. Bare 29 år gammel var Oscar Torp blitt partileder, mens den fire år yngre Gerhardsen ble valgt som sekretær.
Da Johan Nygaardsvold dannet regjering i 1935, var partilederen en av dem han ville ha med, og Torp var både forsvarsminister og sosialminister, før han ble finansminister i 1939.
SELVLÆRT
Oscar Torp var på mange måter prototypen på en arbeiderklassens helt som arbeidet seg opp fra bunnen av det norske klassesamfunnet i begynnelsen av det 20. århundre, og som bekledde de fremste og viktigste stillingene i samfunnet. Han var eldst i en stor søskenflokk, der faren reiste til Amerika og aldri kom tilbake. Fra han var sju år gammel tok han seg arbeid for å bidra til familiens underhold. Etter endt folkeskole, begynte han først i smedlære, men fikk så fagbrev som elektriker. Samtidig engasjerte han seg i politisk arbeid og i fagforeningsarbeid.
Slik han beskrives i boka historikeren Hans Olav Lahlum har gitt ut på Cappelen (”Oscar Torp. En politisk biografi”), kan det ikke være tvil om at Oscar Torp var en betydelig politiker med en stort menneskelig og intellektuelt potensial, forut for sin tid på en rekke områder, en raus personlighet og meget omgjengelig.
Han vokste med de oppgavene han fikk, og han modererte seg politisk etter hvert som ansvaret vokste og alvoret gikk opp for ham. I de mest radikale delene av arbeiderbevegelsen ble det ofte harselert over politikere som gikk gjennom den typen prosesser. På den andre side vil det alltid være slik at ansvar gjør noe med en politiker, slik at det blir viktigere å finne hensiktmessige løsninger enn å være ideologisk rettroende.
STATSMINISTER
I 1951 fikk så Oscar Torp den jobben han under normale omstendigheter ville fått minst ti år tidligere: Han ble landets statsminister. I de første årene etter krigen hadde han, som en av de ytterst få fra London-regjeringen som fortsatte som statsråd, tatt på seg regjeringens verste uriaspost som forsynings- og gjenreisningsminister. Kritikken hagle fra alle kanter fra folk og miljøer som var misfornøyd med at ikke akkurat deres felt ble prioritert høyere, og støtten fra resten av kollegiet, og ikke minst statsministeren, kunne nok vært større. I 1947 søkte han stillingen som fylkesmann i Vestfold, tiltrådte i 1948, men allerede i 1949 var han tilbake i politikken som stortingsrepresentant fra sitt nye fylke. Tidligere hadde han representert Oslo på Stortinget.
Det er få politiske begivenheter som har vært så omdiskutert som da Einar Gerhardsen trakk seg som statsminister i 1951, og overlot ansvaret til Oscar Torp. Gerhardsens egen begrunnelse var han var ”sliten”. Med tanke på at han fortsatte som partileder, overtok Torps ansvar for gruppeleder og dertil lot seg velge til stortingspresident, er det med rette blitt ironisert mye over denne begrunnelsen. Hvor sliten kan man bli, liksom?
Oscar Torp var en meget populær statsminister de to første av de tre årene han satt i stillingen. Valget i 1953 ble en suksess for Arbeiderpartiet, som beholdt sitt rene flertall i Stortinget. Oscar Torp selv hadde vært engstelig for å bli stående som den som tapte det flertallet Einar Gerhardsen hadde vunnet i 1949. I stedet sikret han det, og så ingen grunn til at han ikke skulle fortsette som regjeringssjef enda en tid. At han trivdes med å være statsminister, er det ingen tvil om. Men her gjorde Torp trolig opp regning uten vert. For etter valgseieren ville Einar tilbake i rollen som landsfader. Han var uthvilt, for å si det slik. Og siden Torp ikke tok instruksjon, begynte en nokså sjofel prosess for å presse ham ut og få Gerhardsen tilbake. Om det var andre – les partisekretær Haakon Lie og LO-leder Konrad Nordahl – som gjorde grovarbeidet, var prosessen initiert av Gerhardsen.
I romjula 1954 ga partilederen klar beskjed til statsministeren: Han burde trekke seg. ”Dette kunne jeg si så mye lettere hadde det ikke vært for jeg vet at jeg selv er på tale som ny statsminister,” som han formulerte seg. Behandlingen av Oscar Torp er en skamplett som alltid vil klebe ved Einar Gerhardsens minne. For andre gang hadde han presset Torp ut av en stilling i det politiske liv.
Fra januar 1955 og fram til sin brå død 1. mai 1958 var Oscar Torp stortingspresident.
SKYGGE
Med tanke på den sentrale rollen Oscar Torp spilte i mange år i norsk offentlig liv, og som toppolitiker gjennom mer enn 25 år, er det nesten utrolig at det først nå er skrevet en omfattende, faglig biografi om ham og hans innsats. Om Einar Gerhardsen har det vært skrevet en rekke bøker, og han skrev også selv et omfattende erindringsverk i fem bind.
Hans Olav Lahlums bok er viktig, både ved at den nyanserer bildet av Einar Gerhardsen og ikke minst ved at den løfter en av norsk politikks virkelige hedersmenn, partilederen, statsministeren og stortingspresidenten Oscar Torp, ut av glemselen og gir ham noe av den plassen i norsk historie som han har krav på.
Hans Olav Lahlumn
OSCAR TORP
En politisk biografi
Cappelen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar