Anmeldt av Nils-Petter Enstad
Selv om han hadde publisert flere fortellinger før, er det romanen ”Svarte Fjelde” fra 1907 som regnes som Johan Falkbergets debutroman. Dermed kommer han i samme kategori som blant andre Sigrid Undset, som også debuterte dette året. Begge er blitt hedret med en biografi i forbindelse med 100-årsjubileet.
Sturle Kojen, som har skrevet boka ”Johan Falkberget – forteller og stridsmann”, har ”vokst opp med” Johan Falkberget, og har også møtt ham personlig. Hans far, forfatteren Jon Kojen, var i mange år en nær venn og medarbeider nettopp av ”Bergstadens dikter”.
Johan Falkberget var av gammel bergmannsætt. Selv var han bare sju år gammel da han begynte å arbeide i gruva Christianus Sextus, som senere skulle bli rammen rundt ett av hans store romanverk. Men han gikk forholdsvis tidlig over i annet arbeid, som pressemann og som forfatter. Allerede i 1902 publiserte han sin første fortelling. Den het ”Mot lys og grav”, og gikk som føljetong i lokalavisa. Den som regnes som debutboka, er i realiteten hans sjette fortelling.
BERGMANNEN
Men om han ble pressemann og forfatter, identifiserte Johan Falkberget seg med bergmannen hele livet. Han ble også politisk aktiv innenfor arbeiderbevegelsen, og var hele sitt liv medlem av Arbeiderpartiet. På 1920-tallet var han varaordfører i Glomås kommune, og fra 1931 til 1933 var han stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag.
Falkberget var også en både flittig og produktiv forfatter. ”Bergstadens dikter” ble han gjerne kalt, og lokalsamfunnet på Røros, folket der og ikke minst gruvedrifter der, var aksen i så å si hele hans forfatterskap.
Sturle Kojen skriver om bakgrunnen for de fleste av Falkbergets mest kjente romaner, men skriver selv i forordet at han har unngått de tyngste, litterære analysene. I stedet har han gitt leserne beretningen om et liv som var både langt og spennende, og som bød på mange gleder, men også sorger og tragedier.
EKTESKAP
Noe av det vakreste i boka, er skildringen av det lange ekteskapet mellom Anna og Johan Falkberget. De giftet seg i 1899, og holdt sammen til hun døde i 1964. Tre år senere døde også han. Ekteskapet fikk en tøff start. Falkbergets mor hadde det man må kunne kalle et vanskelig sinn, og hun ville ikke akseptere henne sønnen hadde valgt. Det ble sagt at da bryllupet ble gjennomført, var det første gang Johan trosset sin mor. Da de nygifte kom inn i huset de skulle dele med moren, behandlet hun svigerdatteren som luft.
Da Johan i 1908 flyttet til Ålesund for å arbeide som redaktør, ble Anna og barna igjen på Røros sammen med den gamle. Hva som har gått av hjertesukk og tårer i brevs form mellom Ålesund og Røros i disse årene, får ingen vite, for da moren var død, ble Anna og Johan enige om å brenne alle brevene dem i mellom fra disse årene.
KRISTEN OG SOSIALIST
Johan Falkberget var kristen og sosialist hele livet. Dette er også en viktig del av aksen som Kojens bok beveger seg rundt. Troen var noe Falkberget bar med seg hele livet, men han har også fortalt om hvordan i årene fram mot 1920 var i langvarig troskrise. Han kaller dette ”en årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter”, før han fant tilbake ”ordet som ”var Gud”.” Dette gjennombruddet ga seg to litterære uttrykk: Novellen ”Naglene – eller jernet fra Norden” fra 1920, og romanen ”Den fjerde nattevakt” fra 1923.
”Naglene” er fortellingen om smeden Ela, som har en vissen arm, men som blir helbredet av mesteren fra Nasaret. Som smed får han i oppdrag å lage nagler til en korsfestelse. Jernet han bruker er kommet langt nord fra, det er et gjenstridig materiale, men naglene blir ferdige. Etterpå oppdager Ela at han som ble korsfestet ved hjelp av hans nagler, er nettopp mesteren fra Nasaret. Den naturlige tolkning for en kristen leser er at det er vi som korsfester Jesus med våre synder…
”Den fjerne nattevakt” henter sin tittel fra er hentet fra Bibelen og beretningen om stormen på Genesaretsjøen. Her heter det: ”Men i den fjerde nattevakt kom han (Jesus) til dem, gående på sjøen” (Matt 14,25). ”Den fjerde nattevakt” er kanskje den sterkeste, kristne roman som er skrevet på norsk noen gang.
Som politisk agitator er Falkberget glemt for lengst. Det som huskes, er bøkene hans, ikke minst fortellingene om mennesker som var preget av mot, styrke og gudstro.
Sturle Kojen
JOHAN FALKBERGET – FORTELLER OG STRIDSMANN
Aschehoug
Sturle Kojen, som har skrevet boka ”Johan Falkberget – forteller og stridsmann”, har ”vokst opp med” Johan Falkberget, og har også møtt ham personlig. Hans far, forfatteren Jon Kojen, var i mange år en nær venn og medarbeider nettopp av ”Bergstadens dikter”.
Johan Falkberget var av gammel bergmannsætt. Selv var han bare sju år gammel da han begynte å arbeide i gruva Christianus Sextus, som senere skulle bli rammen rundt ett av hans store romanverk. Men han gikk forholdsvis tidlig over i annet arbeid, som pressemann og som forfatter. Allerede i 1902 publiserte han sin første fortelling. Den het ”Mot lys og grav”, og gikk som føljetong i lokalavisa. Den som regnes som debutboka, er i realiteten hans sjette fortelling.
BERGMANNEN
Men om han ble pressemann og forfatter, identifiserte Johan Falkberget seg med bergmannen hele livet. Han ble også politisk aktiv innenfor arbeiderbevegelsen, og var hele sitt liv medlem av Arbeiderpartiet. På 1920-tallet var han varaordfører i Glomås kommune, og fra 1931 til 1933 var han stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag.
Falkberget var også en både flittig og produktiv forfatter. ”Bergstadens dikter” ble han gjerne kalt, og lokalsamfunnet på Røros, folket der og ikke minst gruvedrifter der, var aksen i så å si hele hans forfatterskap.
Sturle Kojen skriver om bakgrunnen for de fleste av Falkbergets mest kjente romaner, men skriver selv i forordet at han har unngått de tyngste, litterære analysene. I stedet har han gitt leserne beretningen om et liv som var både langt og spennende, og som bød på mange gleder, men også sorger og tragedier.
EKTESKAP
Noe av det vakreste i boka, er skildringen av det lange ekteskapet mellom Anna og Johan Falkberget. De giftet seg i 1899, og holdt sammen til hun døde i 1964. Tre år senere døde også han. Ekteskapet fikk en tøff start. Falkbergets mor hadde det man må kunne kalle et vanskelig sinn, og hun ville ikke akseptere henne sønnen hadde valgt. Det ble sagt at da bryllupet ble gjennomført, var det første gang Johan trosset sin mor. Da de nygifte kom inn i huset de skulle dele med moren, behandlet hun svigerdatteren som luft.
Da Johan i 1908 flyttet til Ålesund for å arbeide som redaktør, ble Anna og barna igjen på Røros sammen med den gamle. Hva som har gått av hjertesukk og tårer i brevs form mellom Ålesund og Røros i disse årene, får ingen vite, for da moren var død, ble Anna og Johan enige om å brenne alle brevene dem i mellom fra disse årene.
KRISTEN OG SOSIALIST
Johan Falkberget var kristen og sosialist hele livet. Dette er også en viktig del av aksen som Kojens bok beveger seg rundt. Troen var noe Falkberget bar med seg hele livet, men han har også fortalt om hvordan i årene fram mot 1920 var i langvarig troskrise. Han kaller dette ”en årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter”, før han fant tilbake ”ordet som ”var Gud”.” Dette gjennombruddet ga seg to litterære uttrykk: Novellen ”Naglene – eller jernet fra Norden” fra 1920, og romanen ”Den fjerde nattevakt” fra 1923.
”Naglene” er fortellingen om smeden Ela, som har en vissen arm, men som blir helbredet av mesteren fra Nasaret. Som smed får han i oppdrag å lage nagler til en korsfestelse. Jernet han bruker er kommet langt nord fra, det er et gjenstridig materiale, men naglene blir ferdige. Etterpå oppdager Ela at han som ble korsfestet ved hjelp av hans nagler, er nettopp mesteren fra Nasaret. Den naturlige tolkning for en kristen leser er at det er vi som korsfester Jesus med våre synder…
”Den fjerne nattevakt” henter sin tittel fra er hentet fra Bibelen og beretningen om stormen på Genesaretsjøen. Her heter det: ”Men i den fjerde nattevakt kom han (Jesus) til dem, gående på sjøen” (Matt 14,25). ”Den fjerde nattevakt” er kanskje den sterkeste, kristne roman som er skrevet på norsk noen gang.
Som politisk agitator er Falkberget glemt for lengst. Det som huskes, er bøkene hans, ikke minst fortellingene om mennesker som var preget av mot, styrke og gudstro.
Sturle Kojen
JOHAN FALKBERGET – FORTELLER OG STRIDSMANN
Aschehoug
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar