ROMAN OM KRISTENT GRÜNDERSKAP

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

Da Tor Edvin Dahl ga ut romanen ”Guds tjener” i 1973, var det første gang pinsebevegelsens indre liv var tema i en norsk, skjønnlitterær bok. Så veldig mange andre romaner om det samme temaet er det ikke kommet på disse mer enn 30 årene, men i 2006 kom Tor Edvin Dahl med nok en roman der handlingen er lagt til norsk pinsebevegelse på 1930-tallet.

”Basunen” er fortellingen om to kvinner som får en misjonsidé som samtidig blir en kommersiell suksess. De starter et plateselskap som kun produserer kristen musikk, og blir etter hvert litt av en maktfaktor i pinsebevegelsen.
De to kvinnene er den unge enken Magda Reber og den noe eldre Sigrid Ravnegård. Magda har dessuten en liten datter som heter Ruth. Disse tre bor og arbeider sammen, og bygger opp en virksomhet som fra et forretningsmessig synspunkt er et suksess, og fra et misjonsstrategisk synspunkt en velsignelse, men fra et mellommenneskelig synspunkt kanskje litt blandet. Takket være både den økonomiske og strategiske suksessen, får de to kvinnene en maktposisjon i menigheten og bevegelsen som de i hvert fall ved noen anledninger direkte misbruker.

HISTORISKE FORBILDER
Tor Edvin Dahl presiserer i et etterord at romanen ikke på noen måte er historisk. Det første, kristne plateselskapet i Norge ble ikke etablert før etter krigen. Menigheten som er utgangspunktet for plateselskapets virksomhet eksisterer ikke i den virkelige verden, og har heller aldri gjort den. Den er plassert i Møllergata i Oslo, der det har vært atskillig kristen virksomhet i årenes løp, men ingen pinsemenighet.
Derimot er det lett å se for seg at historien om de to kristne gründerkvinnene kan ha et virkelig historisk forbilde, nemlig meieriet Synnøve Finden, der forfatterens bestemor var en av de to grunnleggerne. Det finnes også andre historiske assosiasjoner, som når Tor Edvin Dahl lar to predikanter som tar hverandres navn opptre i handlingen. Dahl kaller dem Davidsen og Due. I det virkelige liv het de Storm og Monsen, og hadde en gruppe rundt seg som ble kalt ”Storm-Monsens venner”. Ludvig Monsen og Håkon Storm begynte å forkynne sammen tidlig i forrige århundre, og viste det tette, broderlige båndet mellom dem ved at begge føyde den andres navn til sitt eget og kalte seg henholdsvis Storm-Monsen og Monsen-Storm.

GALLERI
Romanen har et stort persongalleri, og det er forholdsvis mange fortellinger som er vevd sammen i hovedfortellingen. Ikke alle fungerer like godt, men i sum er dette likevel en roman som kan gi assosiasjoner til nettopp ”Guds tjener”, som på mange måter ble Tor Edvin Dahls gjennombrudd som forfatter.
Tor Edvin Dahl vokste opp i pinsebevegelsen, og kjenner den på godt og vondt fra innsiden. Derfor kan han fortelle med troverdighet, men også med dyp respekt, selv når han tar for holdninger og fenomener som man i dag ville ha sterke motforestillinger mot.
På sin måte, er ”Basunen” et interessant apropos til pinsebevegelsens 100-årsjubileum i Norge.

Tor Edvin Dahl
BASUNEN
Roman
Cappelen

SYNNØVE OG ANDRE FORTELLINGER

Av Nils-Petter Enstad
BOKANMELDELSE

Til jul i 1973 fikk jeg Tor Edvin Dahls gjennombruddsroman "Guds tjener" i gave. Jeg husker jeg leste den i løpet av én, til nød to romjulsnetter. Selvfølgelig en helt uforsvarlig lesemåte av en såpass omfattende og sammensatt roman, men fortellingen bare dro meg med. Når jeg nevner denne 35 år gamle leserusen her, er det fordi jeg husker romanen var tilegnet forfatterens foreldre, Evy og Josef Dahl. I årets bok forteller Tor Edvin Dahl historien om – blant annet – sine foreldre.

Det er en forholdsvis kjent sak at Tor Edvin Dahls mormor var en av grunnleggerne av osteprodusenten Synnøve Finden. I romanen "Basunen" (2006) har han i skjønnlitterær form fortalt en historie om to kvinnelige forretningsgründere med bakgrunn i en karismatisk vekkelsesbevegelse.
I boka "En verden av kvinner – og andre sannferdige historier" går han til inspirasjonskilden og forteller historiene bak "Synnøve Finden". Det er – blant annet – historien om en enke med en liten datter og hennes venninne som bestemmer seg for å lage god pultost, og bygger opp en suksessbedrift rundt den ideen. I pakt med ikke minst en haugiansk arv, bestemmer de to pinsevennene seg for at bare personer som er troende kan få arbeid hos dem. Det blir et forholdsvis tøft regime, både i bedriften og familien. De to gründerne, og særlig forfatterens bestemor, har en klar tendens til å oppfatte seg selv som forvaltere av Guds vilje både når det gjelder forretninger og privatliv.

REGIME
Når datteren Evy forelsker seg, griper moren nokså brutalt inn og forpurrer den gryende romansen, men noen år senere gir hun sin velsignelse – det må ha vært dét det var snakk om – til at datteren gifter seg med firmaets sjåfør. Kanskje så moren at mens datterens første kjærlighet kunne komme til å utfordre hennes egen posisjon, representerte ikke sjåføren noen slik trussel.
I den grad datteren gjorde noe opprør mot moren, må det ha vært at hennes førstefødte ble en gutt, og ikke en jente, slik den vordende bestemor ønsket seg. "En verden av kvinner" kunne vært historien om et spesielt forretningskonsept og to spesielle foretningskvinner. Men fortellingen er blitt både noe mer og noe annet enn det. Etter hvert blir fortellingen om bedriften bare et bakgrunnsteppe for fortellingen om forfatteren selv, hans familie og deres – man må vel kunne kalle det "drama"?

DRAMA
Det er et drama på mange nivåer. Det er ett familiedrama, det er et religiøst drama og det er et generasjonsdrama; som når forfatteren selv, tredje generasjons pinsevenn og vekkelsens barnebarn, velger litt andre standarder for hva som er akseptabel, kristen livsførsel. Og fordi forholdet til ulike kulturytringer, og til tobakk og alkohol hadde så stor symbolverdi i foreldregenerasjonen, og nærmest fikk status som salighetskriterier, skapte det en fordekthet og falskhet i kommunikasjonen mellom generasjonene, ikke minst mellom far og sønn.
Når svigermor omsider er borte, blir Josef Dahl sjef og disponent for ostefabrikken, i hvert fall på papiret. Men det virker som det fremdeles er den gamle som styrer. Også i familien inntar faren en slags høvdingrolle, men slik jeg leser sønnens bok, ble han ikke tatt helt på alvor i den rollen heller. Det virker ikke som konflikten – for det må ha vært en konflikt! – mellom far og sønn noen gang kom til overflaten.
Og her er minnet om dedikasjonen i gjennombruddsromanen dukker opp igjen: Hva lå bak en slik hilsen fra en forfattersønn til sine foreldre i en bok som handlet om det miljøet de hadde latt ham vokse opp i? En takk? Eller et rop om å bli sett? Om å bli lest?

TAUST
Dramaet forblir stort sett et taust drama. Ting blir ikke sagt med rene ord, kanskje ikke antydet en gang, og alt dette usagte blir liggende som en verkebyll den dagen faren er borte. Det skapte både en sorg og en smerte i meg å lese denne boka. De fleste av oss som har mistet sine fedre føler vel at det var ting vi aldri fikk snakket ut om, og som vi kanskje ikke ønsket å snakke om den gang de levde, men som i dag er som en ubehandlet skade, et arr vi ikke helt vet hvordan vi skal forklare.
"En verden av kvinner – og andre sannferdige historier" er en bok man legger fra seg med mange forskjellige tanker og følelser. Noen av dem er gode, andre er smertefulle.

Tor Edvin Dahl
EN VERDEN AV KVINNER- og andre sannferdige historier
Cappelen

DEN MEST UNDERVURDERTE KIRKELEDER I FORRIGE ÅRHUNDRE?

Av Nils-Petter Enstad
Var T.B. Barratt den mest undervurderte kirkelederen i Norge i det forrige århundre? Redaktøren og forfatteren Vebjørn Selbekk stiller spørsmålet i sin nye bok ”T.B. Barratt – forfulgt og etterfulgt”. Boka er en biografi over mannen som for nokså nøyaktig 100 år siden introduserte den moderne pinsebevegelsen i Norge. Det er blitt en velskrevet, velkomponert og interessant bok om mannen som – muligens – var den mest undervurderte kirkelederen i Norge i det forrige århundre.

Historien om T.B. Barratt er tilsynelatende godt kjent fra før.
Han var født i England i 1862 og døde i Oslo i 1940.
Fram til 1906 var han en energisk, kreativ og framfor alt framgangsrik metodistprest i Norge.
Han startet virksomheter, deltok i samfunnsdebatten og var politisk aktiv, bare for å nevne noe.
Under et opphold i USA kom han i kontakt med en radikal, kristen forkynnelse som fokuserte på Åndens fylde og Jesu gjenkomst. Etter selv å ha gjort en åndelig erfaring som gjerne kalles for åndsdåpen, kom han til Norge og begynte å forkynne og vitne om det han hadde opplevd.
Slik kom pinsebevegelsen til Norge.
Vebjørn Selbekk har imidlertid gjort noe langt mer med sin bok enn bare å fortelle denne historien en gang til, og det gjør boka hans både spennende og interessant. Han setter mannen inn i de ulike sammenhenger han opptrådte i, og hvert kapittel har fått tittel etter disse sammenhengene: ”Tenåringspredikanten” – ”Menighetsplanteren” – ”Politikeren” - ”Ildvitnet”.
At det norske språk også er blitt tilført et helt nytt ord – ”Løpsfullføreren” – noterer jeg meg med et lite smil.

Akser
Undertittelen på boka blir på mange måter de to aksene framstillingen dreier seg rundt.
”Forfulgt og etterfulgt” er et godt ordspill, selv om jeg for min del synes det blir litt overdrevet å framstille Barratt som en som ble ”forfulgt”. I kristen sammenheng er det er et veldig sterkt ord, og det er tross alt et stykke fra keiser Nero til den norske tabloidpressen, det være seg for 100 år siden og i dag.
Men den bakgrunn anmelderen har, er det nærliggende å sammenlikne hetsingen av så vel Barratt selv som de første pinsevennene med det som de første frelsessoldatene ble utsatt for: Sjikane i pressen, personlige ubehageligheter, skjellsord og nidviser.

Det er ingen tvil om at forfatteren nærer en enorm beundring for sitt objekt.
Det er et sjarmerende trekk ved boka, men gjør også at den blir litt ukritisk på en del felter.
Ikke minst gjelder det de brå rundkastene Barratt gjorde i en del spørsmål, både av teologisk og organisatorisk art. For ham gikk de vel ut på det samme.
Ett av disse rundkastene gjorde at han gikk fra å være en av norsk kristenlivs fremste alliansebyggere og økumener, til å bli ikke så lite sekterisk.
Et annet gjorde at han gikk fra å ha opplevd sin åndsdåp som metodist, og i nesten ti år etterpå ment at hans metodistiske barnedåp var fullverdig, kristen dåp, til å bli en nokså aggressiv voksendåpspolemiker, som avviste at barnedåp var sann dåp.

Rundkast
Noen ganger kunne disse rundkastene skape større problemer for andre enn for ham selv, som når han først bygget opp en misjonsorganisasjon for pinsebevegelsen, for deretter å legge den ned igjen nærmest over natta.
Man skal ha respekt for en leder som erkjenner at han er underveis, og kommer til andre konklusjoner enn han har stått for tidligere.
Men respekten ville vært enda større om den samme lederen la for dagen en viss ydmykhet både for nye og tidligere standpunkter, og lot også andre få bruke tid på sine prosesser, enten de nå førte til samme resultat, eller til andre.
Det er liten tvil om at fra 1920-tallet og fram til sin død, hadde T.B. Barratt en makt og innflytelse over norsk – kanskje også nordisk – pinsebevegelse, som bare kan sammenliknes med den William Booth hadde over Frelsesarmeen noen tiår før.

Kilder
Vebjørn Selbekk dokumenterer på forskjellige måter at han har studert sitt stoff grundig. Litteraturlista er omfattende når det gjelder bøker, men kanskje litt ufullstendig når det gjelder aviser og tidsskrifter.
Kanskje kunne forfatteren også ha brukt noe mer plass på en side ved den klassiske pinseforkynnelsen som ikke kommer særlig fram i denne boka, nemlig at forkynnelsen om åndsdåpen ble satt i et eskatologisk perspektiv: Ånden blir utgytt fordi Jesus kommer snart.
At T.B. Barratt var kommunepolitiker i hovedstaden i et par perioder på 1890-tallet, var nytt for denne anmelder.
Han var valgt inn på Avholdspartiets liste, for øvrig en liste som Othilie Tonning, pioneren for Frelsesarmeens sosialarbeid, ble valgt inn på ti år senere.
Han syslet også med planer om å starte et kristent, politisk parti.
Slik jeg leser denne delen av Selbekks bok, var årene fram til opplevelsen i USA preget av en rastløshet som nok ga seg mange kreative utslag, men som også skapte inntrykket av en mann som ikke helt visste hvor han skulle sette inn evner og krefter. Gjennom den erfaringen han gjorde i 1906 fant virketrangen en arena der både mannen og verket blomstret opp.
Det er ingen tvil om at T.B. Barratt er et navn som vil bli stående som et av de store i norsk kirkehistorie så lenge det finnes et slikt fag. Vebjørn Selbekks bok vil kunne bidra til å gjøre mannen, verket og budskapet kjent for nye generasjoner.

Vebjørn K. Selbekk
T.B. BARRATT
Forfulgt og etterfulgt
Forord av Emanuel Minos
Hermon Forlag

JOHAN FALKBERGET - KRISTEN OG SOSIALIST

Anmeldt av Nils-Petter Enstad

Selv om han hadde publisert flere fortellinger før, er det romanen ”Svarte Fjelde” fra 1907 som regnes som Johan Falkbergets debutroman. Dermed kommer han i samme kategori som blant andre Sigrid Undset, som også debuterte dette året. Begge er blitt hedret med en biografi i forbindelse med 100-årsjubileet.

Sturle Kojen, som har skrevet boka ”Johan Falkberget – forteller og stridsmann”, har ”vokst opp med” Johan Falkberget, og har også møtt ham personlig. Hans far, forfatteren Jon Kojen, var i mange år en nær venn og medarbeider nettopp av ”Bergstadens dikter”.
Johan Falkberget var av gammel bergmannsætt. Selv var han bare sju år gammel da han begynte å arbeide i gruva Christianus Sextus, som senere skulle bli rammen rundt ett av hans store romanverk. Men han gikk forholdsvis tidlig over i annet arbeid, som pressemann og som forfatter. Allerede i 1902 publiserte han sin første fortelling. Den het ”Mot lys og grav”, og gikk som føljetong i lokalavisa. Den som regnes som debutboka, er i realiteten hans sjette fortelling.

BERGMANNEN
Men om han ble pressemann og forfatter, identifiserte Johan Falkberget seg med bergmannen hele livet. Han ble også politisk aktiv innenfor arbeiderbevegelsen, og var hele sitt liv medlem av Arbeiderpartiet. På 1920-tallet var han varaordfører i Glomås kommune, og fra 1931 til 1933 var han stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag.
Falkberget var også en både flittig og produktiv forfatter. ”Bergstadens dikter” ble han gjerne kalt, og lokalsamfunnet på Røros, folket der og ikke minst gruvedrifter der, var aksen i så å si hele hans forfatterskap.
Sturle Kojen skriver om bakgrunnen for de fleste av Falkbergets mest kjente romaner, men skriver selv i forordet at han har unngått de tyngste, litterære analysene. I stedet har han gitt leserne beretningen om et liv som var både langt og spennende, og som bød på mange gleder, men også sorger og tragedier.

EKTESKAP
Noe av det vakreste i boka, er skildringen av det lange ekteskapet mellom Anna og Johan Falkberget. De giftet seg i 1899, og holdt sammen til hun døde i 1964. Tre år senere døde også han. Ekteskapet fikk en tøff start. Falkbergets mor hadde det man må kunne kalle et vanskelig sinn, og hun ville ikke akseptere henne sønnen hadde valgt. Det ble sagt at da bryllupet ble gjennomført, var det første gang Johan trosset sin mor. Da de nygifte kom inn i huset de skulle dele med moren, behandlet hun svigerdatteren som luft.
Da Johan i 1908 flyttet til Ålesund for å arbeide som redaktør, ble Anna og barna igjen på Røros sammen med den gamle. Hva som har gått av hjertesukk og tårer i brevs form mellom Ålesund og Røros i disse årene, får ingen vite, for da moren var død, ble Anna og Johan enige om å brenne alle brevene dem i mellom fra disse årene.

KRISTEN OG SOSIALIST
Johan Falkberget var kristen og sosialist hele livet. Dette er også en viktig del av aksen som Kojens bok beveger seg rundt. Troen var noe Falkberget bar med seg hele livet, men han har også fortalt om hvordan i årene fram mot 1920 var i langvarig troskrise. Han kaller dette ”en årelang ørkenvandring gjennom tvil, fornektelse og alle mulige bortforklaringer av Den hellige skrifts grunnsannheter”, før han fant tilbake ”ordet som ”var Gud”.” Dette gjennombruddet ga seg to litterære uttrykk: Novellen ”Naglene – eller jernet fra Norden” fra 1920, og romanen ”Den fjerde nattevakt” fra 1923.
”Naglene” er fortellingen om smeden Ela, som har en vissen arm, men som blir helbredet av mesteren fra Nasaret. Som smed får han i oppdrag å lage nagler til en korsfestelse. Jernet han bruker er kommet langt nord fra, det er et gjenstridig materiale, men naglene blir ferdige. Etterpå oppdager Ela at han som ble korsfestet ved hjelp av hans nagler, er nettopp mesteren fra Nasaret. Den naturlige tolkning for en kristen leser er at det er vi som korsfester Jesus med våre synder…
”Den fjerne nattevakt” henter sin tittel fra er hentet fra Bibelen og beretningen om stormen på Genesaretsjøen. Her heter det: ”Men i den fjerde nattevakt kom han (Jesus) til dem, gående på sjøen” (Matt 14,25). ”Den fjerde nattevakt” er kanskje den sterkeste, kristne roman som er skrevet på norsk noen gang.
Som politisk agitator er Falkberget glemt for lengst. Det som huskes, er bøkene hans, ikke minst fortellingene om mennesker som var preget av mot, styrke og gudstro.

Sturle Kojen
JOHAN FALKBERGET – FORTELLER OG STRIDSMANN
Aschehoug

I SKYGGEN AV GERHARDSEN

Av Nils-Petter Enstad
BOKOMTALE

Ingen har vært leder i Arbeiderpartiet så lenge som ham, få har sittet så lenge i regjering, han var både statsminister og stortingspresident. Likevel er han på mange måter en ”glemt mann” i norsk historie, barnearbeideren og elektrikeren fra Sarpsborg, Oscar Fredrik Torp (1893 – 1958). Nå har han fått sin biografi, som langt på vei gir ham den plassen i norsk historie som han fortjener.

Oscar Torps ettermæle er for alltid preget av omstendighetene rundt så vel hans tiltredelse som statsminister i Norge høsten 1951, som hans avgang på nyåret i 1955. Under ”normale” politiske og omstendigheter ville han ha blitt statsminister minst ti år tidligere. Ved årsskiftet 1939/40 var det bare et tidsspørsmål før Johan Nygaardsvold ville trekke seg tilbake og overlate ansvaret til Torp, som da var finansminister, og dessuten hadde vært leder for Arbeiderpartiet siden 1923.
Men slik begivenhetene utviklet seg i 1940 og framover, var det ikke ”normale” omstendigheter lenger, verken politisk eller historisk. Oscar Torp dro i landflyktighet til London, sammen med resten av regjeringen, etter først å ha berget Norges Bank sine gullreserver unna de tyske okkupasjonsstyrkene.
I mai 1945 kom han tilbake, bare for å oppdage at hans nestformann i partiet hadde overtatt hans plass, hans funksjon og hans klubbe, og ikke hadde til hensikt å gi fra seg noen av delene. De hadde vært nære medarbeidere helt siden den store partistriden på 1920-tallet, da Arbeiderpartiet i en periode var splittet i tre partier. Bare 29 år gammel var Oscar Torp blitt partileder, mens den fire år yngre Gerhardsen ble valgt som sekretær.
Da Johan Nygaardsvold dannet regjering i 1935, var partilederen en av dem han ville ha med, og Torp var både forsvarsminister og sosialminister, før han ble finansminister i 1939.

SELVLÆRT
Oscar Torp var på mange måter prototypen på en arbeiderklassens helt som arbeidet seg opp fra bunnen av det norske klassesamfunnet i begynnelsen av det 20. århundre, og som bekledde de fremste og viktigste stillingene i samfunnet. Han var eldst i en stor søskenflokk, der faren reiste til Amerika og aldri kom tilbake. Fra han var sju år gammel tok han seg arbeid for å bidra til familiens underhold. Etter endt folkeskole, begynte han først i smedlære, men fikk så fagbrev som elektriker. Samtidig engasjerte han seg i politisk arbeid og i fagforeningsarbeid.
Slik han beskrives i boka historikeren Hans Olav Lahlum har gitt ut på Cappelen (”Oscar Torp. En politisk biografi”), kan det ikke være tvil om at Oscar Torp var en betydelig politiker med en stort menneskelig og intellektuelt potensial, forut for sin tid på en rekke områder, en raus personlighet og meget omgjengelig.
Han vokste med de oppgavene han fikk, og han modererte seg politisk etter hvert som ansvaret vokste og alvoret gikk opp for ham. I de mest radikale delene av arbeiderbevegelsen ble det ofte harselert over politikere som gikk gjennom den typen prosesser. På den andre side vil det alltid være slik at ansvar gjør noe med en politiker, slik at det blir viktigere å finne hensiktmessige løsninger enn å være ideologisk rettroende.

STATSMINISTER
I 1951 fikk så Oscar Torp den jobben han under normale omstendigheter ville fått minst ti år tidligere: Han ble landets statsminister. I de første årene etter krigen hadde han, som en av de ytterst få fra London-regjeringen som fortsatte som statsråd, tatt på seg regjeringens verste uriaspost som forsynings- og gjenreisningsminister. Kritikken hagle fra alle kanter fra folk og miljøer som var misfornøyd med at ikke akkurat deres felt ble prioritert høyere, og støtten fra resten av kollegiet, og ikke minst statsministeren, kunne nok vært større. I 1947 søkte han stillingen som fylkesmann i Vestfold, tiltrådte i 1948, men allerede i 1949 var han tilbake i politikken som stortingsrepresentant fra sitt nye fylke. Tidligere hadde han representert Oslo på Stortinget.
Det er få politiske begivenheter som har vært så omdiskutert som da Einar Gerhardsen trakk seg som statsminister i 1951, og overlot ansvaret til Oscar Torp. Gerhardsens egen begrunnelse var han var ”sliten”. Med tanke på at han fortsatte som partileder, overtok Torps ansvar for gruppeleder og dertil lot seg velge til stortingspresident, er det med rette blitt ironisert mye over denne begrunnelsen. Hvor sliten kan man bli, liksom?
Oscar Torp var en meget populær statsminister de to første av de tre årene han satt i stillingen. Valget i 1953 ble en suksess for Arbeiderpartiet, som beholdt sitt rene flertall i Stortinget. Oscar Torp selv hadde vært engstelig for å bli stående som den som tapte det flertallet Einar Gerhardsen hadde vunnet i 1949. I stedet sikret han det, og så ingen grunn til at han ikke skulle fortsette som regjeringssjef enda en tid. At han trivdes med å være statsminister, er det ingen tvil om. Men her gjorde Torp trolig opp regning uten vert. For etter valgseieren ville Einar tilbake i rollen som landsfader. Han var uthvilt, for å si det slik. Og siden Torp ikke tok instruksjon, begynte en nokså sjofel prosess for å presse ham ut og få Gerhardsen tilbake. Om det var andre – les partisekretær Haakon Lie og LO-leder Konrad Nordahl – som gjorde grovarbeidet, var prosessen initiert av Gerhardsen.
I romjula 1954 ga partilederen klar beskjed til statsministeren: Han burde trekke seg. ”Dette kunne jeg si så mye lettere hadde det ikke vært for jeg vet at jeg selv er på tale som ny statsminister,” som han formulerte seg. Behandlingen av Oscar Torp er en skamplett som alltid vil klebe ved Einar Gerhardsens minne. For andre gang hadde han presset Torp ut av en stilling i det politiske liv.
Fra januar 1955 og fram til sin brå død 1. mai 1958 var Oscar Torp stortingspresident.

SKYGGE
Med tanke på den sentrale rollen Oscar Torp spilte i mange år i norsk offentlig liv, og som toppolitiker gjennom mer enn 25 år, er det nesten utrolig at det først nå er skrevet en omfattende, faglig biografi om ham og hans innsats. Om Einar Gerhardsen har det vært skrevet en rekke bøker, og han skrev også selv et omfattende erindringsverk i fem bind.
Hans Olav Lahlums bok er viktig, både ved at den nyanserer bildet av Einar Gerhardsen og ikke minst ved at den løfter en av norsk politikks virkelige hedersmenn, partilederen, statsministeren og stortingspresidenten Oscar Torp, ut av glemselen og gir ham noe av den plassen i norsk historie som han har krav på.

Hans Olav Lahlumn
OSCAR TORP
En politisk biografi
Cappelen